NRK-journalist Namra Saleem har allerede rukket å få mye oppmerksomhet for debutromanen «I morgen vi ler». Hun er nok godt hjulpet av å være et kjent programlederansikt. Samtidig tørster det litterære Norge etter den gode romanen som skildrer det å vokse opp under et krysskulturelt press. Selv er Saleem født på Sola av pakistanske foreldre som innvandret på 70-tallet. Hun har selv sagt i intevjuer at hun skriver om noe av det drøyeste en eldre norskpakistaner kan tenke seg, å ha sex før ekteskapet og endatil bli gravid. Prosjektet er altså å skrive om muslimske kvinner og deres seksualitet. Hvordan lykkes debutanten?
Ved starten av romanen møter vi Samina og familien som er på vei til Grønland i Oslo fra hjembyen Stavanger. Foreldrenes motivasjon for å flytte er at de ønsker å få barna mer inn i det pakistanske miljøet. De er rett og slett blitt for godt integrert i det norske samfunnet. Faren er sterkt religiøs, mens moren frykter sladderen i det pakistanske miljøet. Mens søsknene tilpasser seg og lever ulykkelig i arrangerte ekteskap, går Samina en annen vei. Hun studerer i London og forelsker seg i Erik, som hun får barn med. Dermed bryter hun den norskpakistanske familiens ærekodeks. Resultatet er at familien kutter alle bånd, og erklærer at datteren er som død for dem. Saleem tar opp viktig tematikk, ved å skildre en ung jentes ønske om frigjøring fra foreldrenes kultur og ønsket om senere forsoning.
Les også:
Men romanen svekkes av fortellerteknikken. Saleem forklarer utførlig i stedet for å skape litterære scener. Som leser får man visse forventinger når forlagets vaskeseddel annonserer at Samina er på vei til foreldrene sine med den fem år gamle datteren Selma og at de ikke har sett henne siden før fødselen. Men denne scenen som kunne vært en god start, kommer først helt mot slutten. Det er underlig av forlaget å styre leseforvetningene på så misvisende premisser. For før vi kommer til romanens avgjørende scener, fortelles det gjennom ulike tidsklipp, uten at det bidrar til god struktur. Tilbakeblikkene kommer også gjennom scener fra en videodagbok. Dette grepet blir monotont og skaper ikke dynamikk i fortellingen. I tillegg er beretningen utstyrt med en outsider, en alkoholiker Samina møter på gaten, som kommer med livsfilosofiske råd. Fremstillingen av denne relasjonen kaller på klisjeene.
Les også:
Saleem skriver ofte med et godt driv, men organiseringen av historien er mangelfull. Det blir ikke et manus med liv, men ligner mer på et oppstilt fotografi. Dette er noe redaktøren burde ta tak i. Utgivelsen viser hvorfor vi trenger grundig redaktørarbeid. Det er også flere skjemmende skrivefeil i manuset som korrekturlesere burde plukket opp.
Vi trenger gode fortellinger om krysskulturell kjærlighet og om vanskene med å vokse opp og rives mellom ulike identiter og normer. Jeg synes åpenbart at Saleem har et godt prosjekt her. Men forlaget har ikke gitt henne nødvendig redaksjonell bistand. Skal man hjelpe frem nye litterære stemmer bør man gi dem grunnleggende kunnskaper om hvordan en god roman bør bygges opp. Og leseforventninger styres av vaskeseddelen. Da er det rart at en av sluttscenene blir gjort til motor for hele beretningen. Derfor vil jeg gi to hjerter til forlagsarbeidet med denne utgivelsen.