1) Temaet er aktuelt. Birger Emanuelsen har en sjelden teft for å skrive om dagsaktuelle temaer. I fjor høst kom boken «Historien om et godt menneske» om journalisten Thomas som blir tatt for å ha jukset. Nesten samtidig ble avisen Dagens Næringsliv rammet av en skandale hvor en av journalistene innrømmet storstilt plagiat. Videre skrev Emanuelsen om abort i romanen «Fra jorden roper blodet» samtidig som debatten om reservasjonsretten raste.
Les om Emanuelsens perfekte timing:
Denne gangen bør han bli lektyre på jordmødrenes pauserom på landets nest største fødeklinikk Haukeland. Fortellingen handler nemlig om Anna, en erfaren jordmor som står midt oppe i nedskjæringer og nedleggelse av fødetilbud. Hovedpersonen ville nok gått under parolen mot «rasering av fødetilbudet» som Hordaland Jordmorforening brukte i 8. mars-toget.
2) En god idé. Som tittelen indikerer — jordmoryrket er verdens eldste og har stor symbolverdi. Jordmoren er til stede ved livets begynnelse, og representerer mer enn bare seg selv og sitt yrke. Hun blir et bilde på menneskelivet for øvrig. Emanuelsen speiler livet til Anna gjennom yrkesliv, privatliv, tilbakeblikk og kryssklipping. Samtidig påvirkes den enkelte jordmor også av politiske føringer og svekket satsing på kvinnehelse. For å sitere en jordmor på nettstedet utdanning.no: - Det er lett å romantisere yrket, men det handler ofte om akutte situasjoner hvor man må ta raske avgjørelser og delegere ansvar. Det er en jobb med mye ansvar og store vaktbelastninger. Dette skildrer Emanuelsen godt.
3) Godt håndverk. Emmanuelsen har et godt håndlag med tempo, ny informasjon avsløres på de rette stedene og akkurat når historien trenger det. Et eksempel er scenen når Anna er på hyttetur med kollegaen Ida og det oppstår tilløp til erotikk. Som leser blir jeg veldig spent på om det kommer til å skje noe mer i badestampen.
Han har også en forbausende produksjon å vise til. Dette er hans fjerde roman på fire år.
1) Pompøst språk. Språket blir tidvis i overkant pompøst og inderlig etter min smak. Du bør ha høy terskel for formuleringer som: «Og slik syersken la sine sting på innsiden av drakten, måtte hun også begynne å skjule lykkens arbeid». Det får meg til å tenke på klisjekongen Paulo Coelho, og det er ingen god assosiasjon. Hadde jeg vært redaktøren til Emanuelsen, ville jeg også bedt ham luke ut en rekke ord som «aldri» og «alltid». De frarøver fortellingen nyanserikdom og gjør tonen bastant: «Han gjemte på seirene, de kom aldri lett til ham».
2) Stort patos. Jeg spør meg også om Emanuelsen dynker for mye på med livets tristesse her. Hovedpersonen Anna har både mistet en sønn på tragisk vis, ekteskapet er mer vennskap enn kjærlighet, hun er egentlig lesbisk. Blir det for mange ingredienser i denne episke lapskausen? Min oppfatning er at Emmanuelsen slår litt hardt på patosens tromme.
Les anmeldelsen av hans forrige bok: