I fjor ble hele syv diktsamlinger nullet av innkjøpsordningen, noe som er blitt fulgt opp av Klassekampen i en rekke saker.
Flere av disse diktsamlingene har vært rost av kritikere, men likevel ikke funnet verdig en plass i norske bibliotekhyller. De som mener nullingen er rettferdig, skylder på dårlig forlagsarbeid. Spriket mellom hva kritikerne mener, og komiteen mener, illustrerer også at det er ulike måter å vurdere diktsamlingers kvalitet på.
«Endehjem» er den bergensbaserte forfatteren Eivind Sudmann Larssens andre bok og hans første diktsamling. Og denne boken aktualiserer nettopp kriterier for kvalitet, for den utfordrer ulike sjangerkonvensjoner.
Ved første gjennomlesning av den 68 siders lange boken minnet tekstene om romanfragmenter. Her er ikke et lyrisk jeg, men et han som etter hvert møter en hun. De får et barn sammen. Så blir kvinnen og barnet brått revet vekk i en bilulykke, og vi følger ham i sorgen etterpå.
Larssen skriver stemningsfullt og diktene har noe spenningsfylt over seg. Forholdet mellom han og hun skildres i poetiske vendinger, og tekstene består mye av refleksjon rundt minner, nærhet, lykke som aldri varer evig, om sorg over det tapte, om gjenstander, lukter og annet som fremkaller minner.
«Endehjem» reflekterer også over hva litteratur er. Mange av diktene er utstyrt med overskrifter som «Frampek», «Idyll», «Metafysisk», og «Ladning». Diktene får et meta-nivå som minner leseren om at tekst er konstruksjon, det er skrift, komposisjon. Spørsmålet er om dette fungerer rent litterært. For meg blir dette litt vel mye intellektuelle fiffigheter, andre lesere vil kunne mene at nettopp de meta-litterære innslagene gjør samlingen original.
«Endehjem» minner om en kortroman på grunn av den stort sett kronologiske oppbygningen, og i beskrivelsene av tiden etter ulykken synes jeg boken får et noe uforløst preg. Muligens skaper det meta-litterære nivået for stor distanse til karakterens sorgarbeid.
Hvor vellykket det er å la kvinnen og barna materialisere seg etter døden kan også diskuteres. Slike hendelser skaper i alle fall forventninger man ofte har til en roman, at de skal lede til en form for fremdrift eller utvikling.
Jeg savner også mer variasjon i språket, som til tider blir monotont: «Han tenker det er denne tømte tiden som mest uanstrengt knytter dem sammen, at det finnes en særlig nærhet i slike avvik fra det vante», står det i et av diktene.
I et annet dikt finner vi setningen: «Han vil se bruddstykker finne sammen igjen, vil se dem bygge seg bakover i tid, ikke spres videre mot glemsel.»
Slike og lignende språklige vendinger er det mange av. Noen ganger fungerer det utmerket, og gir tekstene et tidløst preg. Andre ganger har de abstrakte vendinger noe påtvunget poetisk over seg.
Om «Endehjem» blir nullet av innkjøpskomiteen, gjenstår å se. Det ville i så fall være ufortjent. Riktignok er diktsamlingen nokså ujevn, men Larssen lykkes godt med å tematisere hvordan tilfeldige sanseinntrykk og små detaljer kan vekke minne av stor betydning. «(De vet lite om å lete forgjeves, om aldri å forstå at det er i lyden av regn mot en gjenglemt avis i gresset at alt ligger bevart.)»