Det er nesten umulig å lese Cecilie Hellestveits faktatunge bok om Syria uten å ende i mismot. Som hun slår fast allerede i tittelen: Dette er en stor krig i en liten verden. 400.000 er drept siden opprøret startet, 2,5 millioner er skadet, 11 millioner drevet på flukt – og ingen fred er i sikte.
Ikke bare kampenes umiddelbare ofre, men også store deler av verdensopinionen er traumatisert av bestialiteten hos de krigførende.
Mangelen på realistiske veier ut av uføret forsterker disse traumene. Hellestveit beskriver hvordan krigen i Syria er en ideologisk og politisk konflikt som tar opp i seg en lang rekke langvarige motsetninger; mellom kurdere og arabere, mellom sjiaer og sunnier, mellom russerne og Vesten, mellom salafister og sekulære, mellom Tyrkia og Iran, mellom Israel og mange av landets fiender.
Konfliktlinjene går tilbake til det osmanske rikets sammenbrudd og kolonimaktenes kunstige statsdannelser, men også til det eldgamle motsetningsforholdet mellom ulike islamske trosretninger. Ingenting er enkelt i Syria – aller minst forsøkene på å skape fred.
Hellestveit forsøker å følge alle disse konfliktlinjene, samtidig som hun også diskuterer FNs avmakt, de sosiale medienes påvirkning og de store endringene i den geopolitiske situasjonen i Midtøsten som følge av amerikanernes katastrofale invasjon i Irak.
Prosjektet er ambisiøst. For ambisiøst, viser det seg. Selv om hun deler fremstillingen i to overordnede perspektiv der hun først diskuterer verden i Syria og så Syria i verden, graver hun seg samtidig så langt ned i detaljene at teksten blir tung å brøyte seg gjennom.
Det er synd. Som hun har bevist i mange andre sammenhenger, har Cecilie Hellestveit store kunnskaper og skarpe analytiske evner. Hun har forskerens styrke, men mangler journalistens evne til å forenkle det kompliserte.
Boken er best når hun ser de større linjene; kampen i FNs sikkerhetsråd, rivaliseringen mellom de regionale stormaktene, endringene i den geopolitiske situasjonen. Dessuten punkterer hun effektivt myten om at Syria kunne blitt et nytt Tunisia.
Dagens desperate situasjon skyldes ikke manglende støtte til de første, sekulære opprørsbevegelsene. Denne delen alene gjør dette til en viktig – om enn krevende – bok.