Lederen av Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Kristin Skogen Lund, klaget nylig sin nød over de mange unyttige utdanninger her til lands, spesielt innenfor humaniora og samfunnsfag. Nasjonen trenger realister og teknologer, mener Lund. De er mer nyttige for næringslivet enn noen skarve filosofer.
Tidens magiske trylleord er «innovasjon», men ingen kan beskylde Lund for å være spesielt innovativ i dette tilfelle. Snarere er det noe bakstreversk i å klassifisere fagfelt som omhandler kunst, kultur, språk og tenkning, som unyttige.
I sin siste diktsamling, «Nytte og utførte gjerninger», viser Tone Hødnebø heller frem slektskapet mellom ulike fagfelt. Denne boken anbefaler jeg derfor varmt til alle som vil bli innovative.
Med mennesket som omdreiningspunkt poetiserer Hødnebø matematikk og naturvitenskap, kybernetikk og teknologi. Det er ingen motsetninger mellom litteratur, filosofi, naturvitenskap og teknologi i denne diktsamlingen. Snarere handler det om grensedragninger og menneskets evne til å tenke abstrakt og finne lover i en tilsynelatende kaotisk verden.
«Nytte og utførte gjerninger» skriver frem strukturene vi lager lovmessigheter av.
Diktsamlingen er formet på noe uvanlig vis, og utfordrer inngrodde lesevaner. En vanlig bok leser vi fra begynnelse til slutt, så er den ferdig.
«Nytte og utførte gjerninger» består av tre deler, og diktene i tredje del er omskrivninger av diktene i første del. De er også nummerert baklengs, boken avslutter med dikt én, slik at tekstene danner en sirkel. Vanens makt, eventuell forventning om et system, gjør at man som leser ser symmetri mellom de første og siste diktene, inntil et visst punkt. Plutselig forflytter elementene seg slik at både kronologi og symmetri forsvinner.
Effekten på denne leseren er en mild frustrasjon over å miste mønsteret, før jeg begynner å lete etter andre mulige måter diktene er organisert på. Selve formen tvinger leseren til å tenke både innenfor og utenfor mønstre og systemer. Det er originalt tenkt og kreativt gjort.
Hødnebø tar også opp systemtenkning i språket. For eksempel ved å la typisk vitenskapsspråk få en poetisk schwung, slik at språket til tider minner om læresetninger fra hittil uskrevne vitenskapsverk. «Den viktigste regelen i et spill er at man vet at man er med» står det i ett av diktene. Diktet «Sirkel iflg. Euklid» lyder i sin helhet slik:
Jeg lager en sirkel rundt hvert punkt
det som kan gjentas
med samme resultat blir en regel.
Alt som er utenfor sirkelen
speiler det som er innenfor sirkelen,
og omvendt.
Jeg lar det jeg husker forvandles
til en rett linje som går gjennom kroppens sentrum
slik at det oppstår en geometri.
Det starter som et punkt
som utvider seg i alle retninger,
og kommer stadig nærmere.
Mennesket er som kjent det eneste vesen som kan abstrahere lovmessigheter ut av naturens kaos – og lage lover av det. Vi mennesker har også systematisert tiden ved hjelp av klokken. (Samlingens sirkelstruktur minner for øvrig om en klokke). Det menneskelige i samlingen er nettopp knyttet til tid.
Vi møter et lyrisk jeg som skildrer et forhold til et lyrisk du, et forhold som muligens er avsluttet i samlingens nåtid. Dikt jeg-et forholder seg likevel til du-et, men på avstand i form av minner og skrift.
Forholdet mellom dikt-jeget og dikt-duet fremstår som gåtefullt og sammensatt, med en ulmende, mørk energi som destabiliserer enkle tolkninger om at dette handler om et vanlig kjærlighetsforhold.
I hele samlingen vandrer det lyriske jeg-et mellom fortid og nåtid og en mulig tenkt fremtid, med glidende overganger som skaper en fin dynamikk i samlingen.
Diktekunsten til Hødnebø viser at håp og drømmer tilhører tiden som et abstrakt system, skapt av mennesker. Evnen til å forestille oss andre, mulige verdener er felles for dikterne, filosofene, vitenskapskvinner og menn.
Hvis NHO hadde hatt fantasi til å tenke utenfor boksen, så hadde de invitert humanister og poeter inn i teknologivarmen, i stedet for å ønske dem fjernet fra utdanningssystemet. Først da hadde Kristin Skogen Lund fremstått som innovativ.