Du har kanskje vært der selv, på en fest eller en ferie hvor romantikk oppstår gjennom små, tilfeldige møter. En fremmed setter seg ned ved ditt bord, en lett berøring på en bar en sommerkveld. Flyktige møter med fremmede som du kanskje aldri møter igjen. Men som kanskje likevel gjør noe med deg.
Dette er utgangspunktet for de tre langnovellene i Ida Hegazi Høyers siste bok, «Historier om trøst». Det er hennes femte på like mange år.
De tre historiene foregår i europeiske storbyer. Fortellingene ligner hverandre også i at alle møtene – kvinnen som ser en mann på et utested i Lisboa, kvinnen som treffer blikket til en annen kvinne på et klesinnsamlingssenter i Berlin, og kvinnen som den første kvelden i Brussel med ett har en mann på barkrakken ved siden av seg – nokså kjapt blir intime.
Vi vet lite om forhistoriene til karakterene, som er på korte arbeidsopphold i byene.
Tidvis virker geografien underordnet fordi Høyer har et annet prosjekt enn å gjenskape koloritten fra Lisboas gule trikker og brosteinsbelagte gater. Snarere trekker hun fra gardinene på tre europeiske soverom, og viser oss hva som skjer når mennesker møtes og står sårbare og nakne overfor hverandre.
Som i den første fortellingen hvor en kvinne er på besøk i Lisboa og treffer en innfødt på et utested. De møtes, hun blir senere med ham hjem. Etter hvert kommer det frem at han filmer at de har sex.
Felles for karakterene er at de leter etter noe eller noen, men helst på en viss avstand. og helst med ønske om å forbli i det uvisse. Likevel opplever de, på ulikt vis, at det fremmede kan bli nært, kan gi trøst, at det kan bli til noe en ikke ønsker å forlate eller miste.
Som når karakteren i den siste teksten har lekt med at hun er prostituert, han narkolanger, og likevel kjenner sorg når han faktisk til slutt betaler for intimiteten de har hatt sammen.
Høyers styrke er definitivt dybdeboringen i maktspillet som foregår i intime og flyktige relasjoner hvor en vil noe mer, og den andre kanskje noe annet. Hun viser oss også en annen side av det ofte lavt rangerte «one night stand» gjennom å vise frem hvordan fysiske møter også kan være viktige for hvem vi er og hvem vi blir til, og dermed ikke bare er overflatisk sex.
Og der mange av hennes kolleger strever med å skildre sex godt fordi en sanselig erfaring lett blir plump og banal når den reduseres til språk, mestrer Høyer utfordringen.
De mange sexscenene flyter fint fordi Høyer går rett på sak, og er nøktern og beskrivende. Sånn kan det for eksempel høres ut: «Det er litt utydelig hva han driver med, om han vrir seg eller gnir seg, men det er morgen, han er en mann, behovet er nokså åpenbart. Og hun er gjest, en ukomplisert sådan, så hun runker han. Hun vil spare seg bryet med å ta ut tampongen og søleriet det ville medført. Kanskje vil hun også spare seg bryet med å måtte føre en samtale, så tidlig på morgenkvisten.»
«Historier om trøst» er en stor leseropplevelse fordi Høyer kombinerer sterkt språklig driv og et modig tema med et finstilt blikk på menneskelig sårbarhet og kroppslig nærhet.
Dypest sett handler det kanskje om ønsket som en av kvinnene formidler: «Legg deg inntil meg og hold rundt meg. Tåler du meg nå, tåler du hva som helst.»