Utsatte barn blir til utsatte voksne, sa poet Sandra Lillebø nylig til BT.
Bergljot, hovedpersonen i Vigdis Hjorth er en rastløs skikkelse som drikker for mye og har destruktive forhold til menn. Hun er godt voksen, har tre store barn fra et tidligere ekteskap og har brutt med sine foreldre. Romanen starter i det faren er død og de fire søsknene skal fordele arven. Det viser seg at bare to av dem arver hyttene på Hvaler, Bergljot og broren er utelatt. Dette åpner for en strid om hva som egentlig hendte, og om hvordan dette har blitt forstått av de etterlatte.
I de fleste familier kan fordeling av arv åpne opp for vanskelige konflikter og pirke i gamle sår som er forsøkt dekket over. I denne historien er traumet ekstremt i og med at faren har forgrepet seg på datteren Bergljot fra hun var fem til hun var syv år gammel. Moren var da fraværende.
Hjorth skriver svært godt om hvordan misbruket preger hovedpersonen som voksen, og hvordan hun blir fylt av redsel og gir seg utslag i konkrete fysiske smerter. Det er ubehagelig å lese om hvordan faren seinere ikke tåler å lese datterens dagboknotater om sitt første seksuelle møte, som om datteren har vært svikefull mot ham.
Hjorth får godt frem hvor maktesløs et lite barn er overfor foreldrenes vold: «Det var den barndommen jeg fikk tildelt, og i begynnelsen stilte jeg ikke spørsmål ved den, ved alt mors som jeg lot meg veve inn i, fordi jeg ikke hadde noen far. Mors måte var norm, jeg kjente ikke til noe annet, jeg visste ikke hva normalitet var. Det var jo galskap, det som ble presentert for meg som normalitet, galskap sprunget ut av desperasjon, men det visste jeg ikke.»
Romanen tematiserer også hvordan en søsken kan se sine foreldre med høyst ulike blikk. Hvordan kan to yngre søstrene betrakte foreldrene som gode foreldre, og nekte å tro på de eldre søsknenes erfaring? Og ikke minst – hvorfor tok moren parti med faren da eldstedatteren våget konfrontasjon? Gjennom denne romanen får Hjorth vist frem hvordan familien kan være et farlig sted når kjærlighet vendes til overgrep, og forbrytelser forties.
Romanens forløp er vinteren og våren hvor arveoppgjøret finner sted. Fortellerstemmen er nærmest heseblesende, og understreker på den måten det intrikate dramaet den beretter om. Gjennom tankereferat, eposter, tekstmeldinger og noen sidehistorier, virvles Bergljots drama opp. Hun undersøker det fra alle kanter, og slik blir også de ulike ståstedene i familien gjort rede for.
Jeg er imponert over lettheten i språket, de rytmiske setningene og gjentakelsene som kontrasteres mot et tyngre tankeinnhold. Hjorth er påvirket av eksistensfilosofer som Søren Kierkegaard, og lar hans tankegods opplyse Bergljots livskrise. For selv om det er mørkt der Bergljot vanker, finnes det også håp i denne beretningen.
Romanen er ikke uten humor, og innsikten er også at forbi smerten finnes det drypp av tilfredshet og livsglede. Som når en fredfull kveld i Split beskrives: «Det må være målet og meningen, å oppleve så mange slike stunder at det oppveier, det smertefulle, å bygge et hus av slike tanker som jeg kan tilflukt i harde tider.»
Boken får meg til å tenke på et sitat fra et intervju med kunstner Lotte Konow-Lund: «Jeg skulle ønske folk var mer ærlige og sa: Dette her er mitt liv: Det er tjue kvadratmeter og jævlig rotete og skittent.» Og er ikke litteraturen nettopp et slikt sted hvor man kommer under huden på menneskesinnet, bort fra den overflatiske small-talken?
Jeg føler meg i alle fall mindre ensom av å lese Vigdis Hjorth sine romaner, fordi hun så ofte viser frem det skjøre og vaklevorne i karakterene sine, og viser frem en sårbar nakenhet som jeg kan kjenne meg igjen. Gjennom bøkene sine skaper hun et fellesskap for det å ikke mestre, for å gå på trynet igjen og igjen, for å snuble og reise seg igjen.