Det du ikke har ord for, kan du ikke snakke om. Du kan ikke engang tenke det. Det fins ikke. Ikke som annet enn uklare bilder i hodet og en evig klump i magen. Uten ordene er det umulig å forstå hva som skjer. Da blir det også ekstremt vanskelig å be om hjelp.
Barnelitteraturen ser langsomt ut til å ta konsekvensen av at overgrep også skjer blant helt små barn. I 2012 ble barnehagebarn for første gang introdusert for en lokkemann i fri utfoldelse i fortellingen «Filiokus og Blåmann-Klåmann» av Marit Hoem Kvam og Ida Margrethe Neverdahl. Med bildeboken «Blekkspruten» åpner Gro Dahle og Svein Nyhus døren til overgrep som kan skje hjemme.
Ekteparet har allerede lagd en rekke bildebøker om vansker barn kan oppleve i sin nærmeste familie. Problemene oppstår fordi omsorgspersoner svikter. «Sinna mann» har nådd lengst utenfor Norges grenser, ikke minst siden Anita Killis animasjonsfilm om denne voldelige faren ble nominert til Oscar. Bøkene er kunst-terapeutiske. De gir en kunstopplevelse som alle kan ha glede av, samtidig har de terapeutisk effekt for dem som har erfart noen av de samme problemene. Jeg kan vanskelig tenke meg en større utfordring enn incest. For hvordan forklarer du feilkoblet seksuell tiltrekning for førskolebarn?
Dahle velger faktisk å la være. Nyhus er den som skaper en potent tenåring i bulende bukse bak nettbrettet på sofaen. «Ingen er så flink til å tulle som han. Ingen er så flink til å kile og herje.» Men ville du stolt på denne storebroren slik Nyhus har tegnet ham?
Faktisk kan det være smart å gjøre slampen i sofaen litt suspekt allerede fra starten. Ikke bare gir det et spennende forvarsel. For at bildebøker ikke skal ta livslysten fra små lesere, trengs et tydelig skille mellom de snille og de slemme. Hvis ondskap kan dukke opp i hvem som helst, blir livet mer angstfylt enn godt er. Men her oppstår dilemmaet. Skulle boken nådd inn til kjernen i incest slik jeg kjenner den, hadde vi trengt en mer sympatisk fyr. En omsorgsfull storebror som Gullet var kjempeglad i. For i sin mest smertefulle form er incest misbruk av kjærlighet. Da må overgriperen fremstå som en det er verdt å være glad i. Nyhus tegner i stedet en storebror det er vanskelig å ha full tillit til.
Likevel lykkes «Blekkspruten» i å gi barn et presist språk for overgrep. Det er en bragd.
Katastrofen inntreffer når storebror dukker opp på rommet, låser døren og vil leke at han er en blekksprut. Faren med å bruke en slik metafor for å belyse et tabu, er at man pakker overgrepet mer inn enn ut. Men her treffer Dahle: Blekkspruten, «med hender som finner fram overalt», spruter ut blekket sitt. Omskrivningen sørger for at dette ikke blir mer ekkelt enn det de fleste uten førstehåndserfaring kan tåle: «Blekket fyller munnen og halsen, er inne i hodet, inne i, utenfor, over, under, overalt.» Må det virkelig være så detaljert? Svaret er ja. Så konkret og gjenkjennelig må det være for at vi som har opplevd noe tilsvarende endelig skal kunne innse dette helt grunnleggende: Du er ikke alene.
Jeg har lest mange forklaringer på hvorfor noen forgriper seg på barn: Av lyst, i frustrasjon, i behov av makt – eller av seksuell nysgjerrighet. Storebror forblir en biperson uten forklaring. Det kan virke litt vilkårlig at han misbruker makt gjennom seksuell vold heller enn fysisk vold. Poenget er å demonstrere fremgangsmåten: hvordan han får søsteren til å kle av seg selv om hun egentlig ikke vil, hvordan det blir umulig å si nei. Konsekvensene er nyansert beskrevet både i ord og bilder. Også her kjenner jeg meg igjen. De uten erfaring fra overgrep får en første innføring i hvordan det kan kjennes ut: Følelsen av skam, følelsen av å være utrygg i sitt eget rom. Følelsen av skyld for at kroppen ikke sa nei. Med noen få dempede farger bekrefter bildene de tyngende følelsene før de løftes av: «Du har ikke gjort noe galt», forsikrer mamma.
Merkelig nok løser det seg raskere i «Blekkspruten» enn i «Sinna mann». Når Gullet endelig forteller til mamma, blir hun trodd umiddelbart. Heldigvis gjelder det for flere enn denne jenten at vi tar slike bekjennelser mer på alvor nå enn før. Likevel ville jeg ikke avskrevet det som usannsynlig dersom de voksne hadde trodd mest på storebror i første omgang. I stedet rendyrkes budskapet – at det lønner seg å si ifra. For mens pappa agerer struts bak nettbrettet, tar mamma grep. Den viktigste tillitspersonen svikter ikke, slik boken heller ikke svikter alle lesere som trenger å kjenne at verden er til å leve med.
Nå gjelder det at de som leser bøker for barn i barnehager og barneskoler heller ikke svikter. Les denne.