Hvis noen er i stuss på hva ordet «erkebergensk» betyr, så er det bare å lese «Sistesoldater» av tidligere journalist i Bergens Tidende, Finn Bjørn Tønder. Tønder ble medlem av Nordnæs Bataillon da han var guttunge på sekstitallet. I boken har buekorpset en fremtredende plass, spesielt som symbol på kameratskap på tvers av bakgrunn og oppvekst. Tønder har også sans for en god historie, og krydrer denne blandingen av memoarer og selvbiografi med underholdende anekdoter. Språket er direkte med mange scener og dialoger, og har en gjennomgående muntlig og upretensiøs stil. Det kler en forhenværende buekorpsgutt og gir historiene troverdighet.
I «Sistesoldater» møter vi en jordnær journalist som forteller om alt fra Roger Moore på besøk på Møhlenpris til sentralbordet i BT under Brannkamper. Vi får servert en nydelig kjærlighetshistorie fra Berlin, og får en titt bak kulissene når Tønder arbeidet med Varg Vikernes kirkebranner, pluss mye, mye mer.
Historiene er fortalt både i form av tilbakeblikk og mer kronologisk. I tilbakeblikkene er det enkelte ganger litt uklart hvilken tid vi befinner oss i. Livshistoriene til Audun Reksten og kjuagutten Ronald skaper derimot en sammenhengende fortelling og gir romanen en fin utvikling. Begge er kamerater av Tønder, som lar leseren bli kjent med to mennesker man uvegerlig får sympati med. Audun Reksten fremstår som en fortapt sjel, mens Ronald, villmannen fra Møhlenpris, fremstår som verdens mest lojale fyr.
Da gamlekarene (og tre gamlekarjenter) dro til Oslo i 2011 for å tromme før cupfinalen, ba tidligere turistsjef Ola Hiis Berg Tønder om å ta ansvar for korpsets manerer i hovedstaden: «Hva var det den gamle turistsjef Ola Hiis Berg hadde sagt til meg? Noe om ambassadører for Bergen by. Ikke skjemme ut Bergen». Tønder skjemmes på sin side over forfatter Tomas Espedal, noe han forteller om i et kort kapittel kalt «Karl Ove Knausgård og Tomas Espedal». Kapittelet kan gjerne leses som et lærestykke i hva som kan skje når man kaster den første stein. Man vet aldri hva som kommer i retur. Det er altså Tønder som slår tilbake.
Ellers er det en befriende lite selvopptatt journalist som fører ordet. Som journalist tilhørte Tønder en tid hvor samfunnsoppdraget sto i fokus. Leseren får nå og da innblikk i hvordan Bergens Tidende utviklet seg fra en avis med selvstendig identitet til å bli del av et konsern. Mer sentralstyring og mindre armslag for enkeltjournalister, er én ting. Verre er det å lese om avisens personalpolitikk, for eksempel behandlingen av tidligere kulturredaktør Jan H. Landro.
«Sistesoldater» kunne sikkert vært strammet inn her og der, og enkelte anekdoter virker noe interne. Dette er en bok om erkebergensere, skrevet av en forfatter som tar folk og lynne på kornet. Med en kledelig blanding av skjemt og alvor slentrer «Sistesoldater» av gårde på ekte kjuaguttvis.