Natt til første juledag 2012 ble den franske litterære superstjernen Edouard Louis voldtatt og forsøkt kvalt i sin egen leilighet i Paris. Reda, en algerisk annengenerasjonsinnvandrer var blitt med forfatteren hjem. Etter at de hadde sex, oppdaget Edouard at Reda hadde stjålet flere av hans eiendeler. Da Reda ble anklaget for dette, reagerte han med voldtekt og pistoltrusler. Forfatteren måtte kjempe for eget liv. Dette er utgangspunktet for romanen "Voldens historie" hvor Louis beretter om overgrepet, om gjerningsmannen og ikke minst analyserer han språket som verktøy for å fortelle om overgrep.
Forfatteren går inn og søker å forstå voldtektsmannens beveggrunner, og gjør dette ved å analysere hans bakgrunn som annengenerasjonsinnvandrer til Frankrike. Komposisjonen er strukturert rundt Louis’ egen gjenfortelling av hendelsen, gjennom referat fra avhørene med politiet, og ikke minst gjennom søsterens Claras fortellerstemme. I boken reiser Louis hjem til henne full av blåmerker og blodutredelser og forteller. Clara blir i romanen til en kritisk gjenforteller som også stiller spørsmål ved Louis’ handlinger den fatale natten. På sitt arbeiderklassespråk gir hun sin versjon av hendelsen mens hun gjenforteller brorens opplevelse.
Romanens klare styrke er pendlingen mellom de gode litterære scenene hvor leseren lett kan leve seg inn den fatale hendelsen og et mer distansert og analytisk blikk på selve strukturene bak voldtekten. Voldshendelsen blir utgangspunktet for å grave seg ned i både gjerningsmannens og egen historie for å finne svar på hva som egentlig skjedde.
I begynnelsen av romanen skildrer Louis hvordan hovedpersonen omstendelig vasker seg som for å kjemisk renske ut rester av gjerningsmannen. Og han skildrer redselen for å bli drept: "Da han voldtok meg, skrek jeg ikke, av frykt for å bli skutt. Jeg lå urørlig. Jeg pustet gjennom madrassen, oksygenet smakte fersken. Jeg tenkte at en ordentlig fersken aldri smakte sånn, at den ikke smakte som denne lukten. Rundt oss var det fremdeles den samme stillheten. Jeg tenkte: Jeg må gjøre et minimum av motstand." (Her burde vel forresten oversetteren skrevet «minimalt med motstand».)
Som i Louis’ første selvbiografiske roman, «Farvel til Eddy Beulleguelle», står klasseperspektivet sentralt. I denne romanen beskriver Louis også møtet med institusjonene og hvordan han, offeret, blir opprørt over den tunge rasismen som politiet legger for dagen når han skal anmelde den algeriske voldtektsmannen. Han går nærmest sosiologisk til verks og forsøker å forstå voldtektsmannens overgrep gjennom den volden som også finnes nedfelt i samfunnsstrukturene. Louis’ påstand i boken er at behandlingen av franske arbeidsinnvandrere som gis ulevelige kår, genererer mer vold.
Om det er klassehatet som utløste ugjerningene den natten, er selvsagt vanskelig å vite for sikkert. Men Louis lykkes i forsøket på gjenskape volden og redselen "de ekskluderte" innvandrerne, kvinner og homofile føler på kroppen. Her er romanen virkelig vellykket ved at offeret får frem, at det paradoksalt nok kanskje ikke er han, men gjerningsmannen selv som er det egentlige offeret i beretningen. Og det uten å bli en naiv sympatisør for egen overgriper.
Silje M. Stavrum Norevik