Beyoncés «Lemonade« er albumet som sementerer hennes status som uovervinnelig, en artist som trår så selvsikkert og stødig at det nærmest er umulig å kritisere noe hun gjør. Der hennes forrige album «Beyoncé» var bygget rundt hitsene, rundt de store låtene, er «Lemonade» et statement, et manifest, en betroelse.
At Beyoncé lever et overraskende privat liv, i så stor grad som mulig beskyttet fra pressen og våre nysgjerrige blikk, blir enda mer åpenbart når man lytter til platen. Man innser at det er Beyoncé selv som regulerer vårt innsyn i hennes indre følelsesliv, og på den måten blir «Lemonade» det tetteste vi noensinne har kommet på henne. For den handler om utroskap. Og å spekulere om det er hennes eget ekteskap som er bakgrunnsteppe for låtene er irrelevant, rett og slett fordi det føles så forbanna relaterbart og ekte.
Låtene veksler mellom et uttalt sinne og en klar sentimentalitet, kanalisert i retning av partneren som begår bedraget. I den timelange videokarusellen som følger med platen betyr det at Beyoncé på et av de beste sporene, «Hold Up», spankulerer gjennom byen, gir high fives og knuser bilruter med balltre, både i fysisk og lyrisk forstand. Rett rundt hjørnet finner en albumets høydepunkt, «Sorry», som sier det som det er: «Middle fingers up, put them hands high. Wave it in his face, tell him, boy, bye».
Les også:
Sakte, men sikkert synker det inn, hun innser at bedraget snor seg som et mønster i livet. Enten det er fra farens side i barndommen («In the tradition of men in my blood you come home at 3am and lie to me«) eller bedraget staten begår mot folket på daglig basis i form av vold mot og rutinemessig svik mot afroamerikanere i USA.
På «Lemonade» er Beyoncé åpen og uredd som aldri før, og stiller de store spørsmålene både på hjemmeplan og i forhold til det som foregår rundt henne.
Det er mer enn vi forventer fra de fleste store spillerne i popspilleti 2016. Hyll dronningen B!