Hester V75 er som en slags inkarnasjon av rapperen Drakes utsagn «0 to 100, real quick». Som et lyn slo de seg opp som byens, kanskje til og med landets mest lysende hiphop-håp. På årets Bylarm gjorde de det som på folkemunne omtales som festivalens beste konsert — ikke en smal sak for en gruppe som først trådte frem i søkelyset et halvt år tidligere.
Med sine påfallende myke beats, i en hverdag hvor den harde rappen stadig dominerer, er de uredde for å eksperimentere med motsetninger, spesielt synergien mellom det gamle og det moderne. Det gjør de ved å dra frem samples fra 70-tallet, samtidig som de finner på å trekke inn sine kompiser fra indieband som Verdensrommet. Det kjennes uaffektert av andres smak og preferanser: Dette er en vennegjeng som har skapt sin egen verden. I et band med hele syv medlemmer og en omgangskrets som er minst dobbelt så stor, er det ikke noe tvil om at inspirasjonen er nødt til å komme fra mange retninger.
Estetisk sett flørter de vilt med nittitallet, både fysisk og musikalsk. Videoen til «Playaz» er et presist portrett på den samtidsriktige hipster; hvitkledd og fanget i et univers mellom svenske Yung Lean og vestkystrappere fra tiåret de selv ble fødd inn i.
På «Business og bullshit» regjerer samme følelsen, med piano som sender tankene i retning av loungemusikk som ville glidd rett inn i en massasjesalong. Det går overraskende godt sammen med deres karakteristiske røykfylte, avslappede stil.
«Regner ned» er det totale bildet på hvorfor de står som et fascinerende unikum innen sin sjanger i Norge. Mykt, nesten ømt på en eller annen måte, med et samplebibliotek og et øre som bare er til å misunne. Å kunne skru sammen noe som har så mange lag av lyd og som oppmuntrer til stadige gjenhør, er en aldri så liten kunst.
Test deg selv:
Det er stonerhiphop med stil, alltid liksom dempet, både i forhold til tempo, følelser og belysning. Når den glir over i det nærmeste de kommer en hit, «Playaz», i mine ører 2015s beste hiphoplåt, når platen et aldri så lite klimaks.
Disse låtene føles som et løfte om hva som er i vente. «115 drømmer» lever helt opp til forventningene, rett og slett fordi den kjennes som en lovnad om en lys fremtid hvor grensene for hva som kan gjøres med hiphopsjangeren sprenges fullstendig, både sosialt og musikalsk.
Hester V75 er på ingen måte revolusjonerende stilistisk sett, men de kjennes helt klart som et friskt pust. Old school, med en vri. «Etisk estetisk stil, når vi gjør vår greie, man, så er det ikke noe tvil.«
Det beste med Hester V75 er kanskje hvor utrendy selve musikken føles, i en verden hvor alt går i estetiske bølger som kommer like fort som de forsvinner.
Les om Handerre Linni:
De trekker inn venner fra musikkollektivet Vibbefanger og omegn; Niilas’ elektroniske beats, Morten Smith Liens (b0ka, Razika) myke saksofon på «Sentrum», Onge $ushimanes semi-sløve rap på «Playaz» og sensuell R&B-flørt med Fieh på «Kjører omvei for å kjøpe sigaretter».
Det er strippet for overflødige elementer, men er samtidig fullt av teksturerog fylt med fortellinger fra livet i starten av tyveårene — når det er både forvirrende og overraskende ukomplisert på en og samme tid.