Noen retroband bruker opp all sin energi på å låte som sine inspirasjonskilder, men glemmer å lage minneverdige låter. Andre igjen kan lage underholdende musikk, men får aldri tak på hva det er som kjennetegner sjangeren de forsøker å herme etter.
Bergensbandet Hvitmalt Gjerde er blant de få bandene som har forstått hvilke kvaliteter som gjør at 60-tallets enkle, men effektive garasje— og surfrock fremdeles lever i beste velgående, samtidig som de klarer å tilføre moderne popforståelse.
Med «Saiko EP» går bandet delvis tilbake til lekenheten og de senkede skuldrene på den spellemannominerte debuten. Surf- og garasjestilen ligger først og fremst i detaljene og riffingen; dette er eventyrlysten poprock som nekter å stå stille.
Tekstmessig har ikke Hvitmalt Gjerde utviklet seg nevneverdig siden debuten. Ordene grenser mot det banale, vendingene er naturlige og følelsene er i enkleste laget. Men å arrestere popmusikere for ikke å skrive utfordrende nok tekster, er ikke en mer givende øvelse i dag enn da den amerikanske programlederen Steve Allen gjorde narr av Gene Vincent-slageren «Be-Bop-A-Lula» i 1957.
Sjangeren tatt i betraktning fremstår Hvitmalt Gjerde likevel som overraskende balanserte og nyanserte, og musikaliteten i ordene de har valgt seg veier langt på vei opp for det noe flate følelseslivet som kommer til uttrykk.
«Saiko EP» balanserer utmerket mellom det virrete og utforskende på den ene siden, og det stilsikre, kompromissløse på den andre. Best er bandet når de spiller som om hjertene deres holder på å briste. Da er det umulig ikke å tro på dem.