Stein Urheim er en av norsk jazz ' mest aktive musikere. Foruten solokarrieren og samarbeidet med Marie Kvien Brunvoll, har han også spilt med Gabriel Fliflets Åresong band, Unge Frustrerte Menn, samt HP Gundersens The Last Hurrah!!. I år skrev han også bestillingsverket til Vossa Jazz, i tillegg til å gi ut dette albumet.
Urheim var bare tenåringen da han konsertdebuterte, og han ble fort en fast traver på bergenske konsertscener. Siden da har han utforsket hva moderne blues og jazz kan være, både alene og sammen med andre. På sitt svakeste kan prosjektene fremstå som retningsløse og uferdige, men de er aldri kjedelige. På sitt tredje soloalbum er Urheim på sitt skarpeste til nå.
«Strandebarm» er , som Urheim-utgivelser før den, en tilbakelent og meditativ affære. Sporene handler like mye om resonans og det rent fysiske ved strengespillet, som en melodilinje eller en enkel tonerekke.
Urheim har alltid vært utforskende av natur. Han har den nådegaven at han våger å gi seg hen til nye uttrykk og la dem påvirke hans egen spillestil. Noen ganger starter det med ett enkelt instrument, andre ganger skyldes det oppdagelsen av en ny sjanger. Det har også ført til at Urheim er blitt beskrevet som rocke-, country-, jazz— og bluesmusiker om hverandre.
Sannheten er at Urheim befinner seg et sted midt imellom alt dette, med en klar forkjærlighet for klang, folketoner og odde strukturer. Dette høres kanskje avskrekkende ut, men slapp av; poenget er nemlig at Urheim på denne måten klarer å skjære inn til beinet på musikken. For eksempel kan «Fjellbekken» umiddelbart fremstå som uoversiktlig og kaotisk, men etter en stund trer intensjonen tydeligere frem og du som lytter sitter igjen med noe som mest av alt kan sammenlignes med et destillat av de norske folketonene. Det er en spennende lytteprosess som må oppleves.
Urheims musikk har en særegen dybde — i dobbelt forstand. For det første er sporene bygget opp av en mengde små anslag som gjerne kunne vært tolket videre i vidt forskjellige retninger. «Water - p.t. 1» åpner for eksempel med orientalske toner og en dirrende stemning, før bottlenecken og stålstrengene drar det hele i retning klassisk americana. Det hele kobles så sammen igjen og viser likhetene mellom de to forskjellige uttrykkene på en spennende og lærerik måte.
Test deg selv:
For det andre bruker Urheim instrumentene på en svært fysisk måte. Med virkemidler som klang, puls og tekstur maler Urheim tredimensjonale lydlandskap man fint kunne gått seg vill i, om det ikke hadde vært for den tydelige stien Urheim har brolagt med toner for lytteren. For selv om Urheim eksperimenterer og tøyer grenser, er han ikke redd for å gi lytteren en tydelig, rød tråd å holde fast i.
Stein Urheims dronete jazzblues er herlig kompromissløs. Den er underholdende, men aldri enkel. Den er vanskelig, men aldri avvisende. Den beveger, men blir aldri sentimental. Urheims strengelek bobler av oppfinnsomhet, undring og spilleglede. Da skal det godt gjøres å ikke la seg rive med.