Det kan argumenteres for at ethvert Weezer-album er hakket dårligere enn forgjengeren. Ettersom listen ble lagt så høyt i utgangspunktet — powerpopklassikeren «The Blue Album», 1994 - klarte bandet seg godt til og med 2002-utgivelsen «Maladroit», som klarer seg godt ved gjenhør. Det samme gjør selvfølgelig «Pinkerton» (1996), bandets misforståtte mesterverk, som i løpet av levetiden har gått hele veien fra tragisk undervurdert til en smule overvurdert.
Fra og med «Make Believe» (2005) har det imidlertid vært vanskeligere å forsvare «geek rocken» til Weezer. Bandet ble en stivnet positur, uten noe som helst på hjertet, og siden har det vært stille rundt dem. Platene «Hurley» og «Everything Will Be Alright in the End» (der de sa sorry for de siste ti årene og i praksis tok på seg skylden for Blink-182), er for det meste blitt mottatt med skuldertrekk. I den grad de i det hele tatt ble registrert.
Test deg selv:
Når bandet nå vender tilbake med «fargeoppskriften»,er det derfor det lureste de har gjort på lenge. Ingen kan være helt uanfektet av en plate som introduserer seg som «The White Album».
Og alt er heldigvis ikke tapt for Weezer . Fra de innledende måkeskrikene på «California Kids» gjør det iallfall godt å høre 45 år gamle Cuomo senke guarden og omfavne sin indre Brian Wilson. Strandsonen utvides ytterligere på «L.A. Girlz», «Summer Elaine and Drunk Dori» og «Endless Bummer». Solkyssede lommesymfonier, keitete introspeksjon og halsstarrige gitarer — med fjordgløtt og akkurat passe mye sand mellom tærne.
I inspirerte øyeblikk som dette er det opplagt at Weezer har mer til felles med Cheap Trick, Big Star og Beach Boys enn Blink-182. I slike øyeblikk viser de hvor skapet bør stå. Tommel opp også til den høye gitarføringen på «Thank God For Girls» og «Do You Wanna Get High?», hvis bruk av feedback og snurrige bekjennelser («We can listen to Bacharach and stop at any point») er det nærmeste du kommer blodomløpet på «Pinkerton» på denne siden av årtusenskiftet.