Bergensbandet Kakkmaddafakka har for lengst bevist at de er mer enn et tøyseband, spesielt med sitt forrige album «Six Months Is a Long Time», som gikk på tung rotasjon i hvert fall på mitt stereoanlegg. Det betyr dog ikke at det nå er humørløs musikk vi snakker om, tvert imot. Kakkmaddafakka har alltid vært motgiften til det pretensiøse. Og da har jeg ikke engang nevnt at «Kakk» er blant byens — og trolig landets - beste og mest sjarmerende liveband.
Bandets historie og røtter i Bergen gjør muligens det lokale publikumet ekstra ukritisk og utsatt for deres sjarm, men det er det ingen som klandrer dem for. Vi snakker om et band som vokste ut av det nå legendariske og nedlagte utestedet Vamoose, som fostret en generasjon hipstere, musikere og bytryner — og et band som namedropper sine venner i låtene. Faktisk er Vamoose såpass definerende å regne at Kakkmaddafakka var blant arrangørene på en nylig «gjenoppliving» av baren, for én kveld, på Landmark.
Men nå er de altså ikke 18 år gamle lenger, og bandet har holdt på i ti år. Det kommer et nødvendig alvor med tiåret, og i dette tilfellet betyr det at brødreparet Axel og Pål Vindenes har tatt styringen i enda større grad, ved å innta produsentstolen sammen med Robert Jønnum. Likevel består lydbildet de formet over to plater med Erlend Øye — best kjent fra Kings of Convenience og Whitest Boy Alive - som produsent.
Det som også vedblir er Kakkmaddafakkas «mellomfolkelige» lyd. En låt som «True», for eksempel, er lettfordøyelig, samtidig som den tilfredsstiller den kresne gane. Kakkmaddafakka har et bein i indiemusikken og et i radiopoppen, uten at de gir seg hen til det ene eller det andre. Balansegangen er faktisk en relativt mesterlig øvelse.
Men spørsmålet er likevel om musikken deres blir interessant nok på plate. Det man fort kan savne på «KMF» er de mer vågale trekkene, noe som utfordrer både dem og lytteren. Enkelte låter føles nærmest generisk Kakkmaddafakka-aktige, som om de følger en gitt oppskrift. Det føles for lett, og vi har hørt det før. Det oppstår et savn og higen etter mer utagering, ukonvensjonelle løsninger.
Heldigvis er låter som den sentimentale, såre «30 Days» og den bedagelige, deilige reggaeflørten «No Cure» der for å riste ting til. Det er blant låtene som setter seg mer i kroppen, de man vil høre igjen og igjen. Singelen «Galapagos» er definitivt også en av dem, intens og ektefølt, med en popsensitivitet som gjør seg godt nettopp i livekonteksten som Kakkmaddafakka er så kjent for.
Høydepunktet kommer helt til slutt, med «Empty Streets», som betryggende gjentar frasen «You can do whatever you want». Og vi tror dem.
Når Kakkmaddafakka lykkes på «KMF», kan de høres ut som en utgave av den amerikanske musikeren og produsenten Todd Rundgren. Musikken er unektelig sjarmerende, med solide refreng og musikalske elementer som virkelig får skinne. Enten det er gitaren, pianoet eller perkusjonen. Det svikter altså når de ikke føles hundre prosent til stede i sin egen musikk, når låtene føles som overflødig fyll mellom de gode sangene.
«KMF» har sine gode sider, men albumet peker også på et stadig voksende behov for fornying. For noe mer.