Det slo meg i samme øyeblikk som jeg la merke til at gnissingen fra vindusviskerne markerte en slags takt under improvisasjonene i sporet «Mass»: Dette var helt feil. Jeg befant meg på feil sted; hvem hører vel på frijazz i bilen (ja, er det i det hele tatt lov?!) annet enn en anmelder som prøver ut nye lytterposisjoner? Og jeg lyttet på feil måte; så mye hjernen enn ønsker å strukturere musikken, så er improvisasjoner ikke skapt som biter i et puslespill som skal settes sammen og utgjøre et klart og tydelig bilde. De krever at lytteren i større grad gir etter for premissene, blir med på musikernes utsøking og forstår deres samspill og enkeltutfall.
Nå er ikke denne denne innspillingen med gitaristen Kim Myhr, sangeren Jenny Hval og det kreative Trondheim Jazz Orchestra ren improvisasjon. Instrumentene høres frie ut i sin spilling, men følger tydelig en felles tanke om et lavmælt, klangfullt musikalsk landskap, et detaljrikt sommerbilde med vind fra havet og plutselig utagerende karakterer, mer kammerjazz enn storband. Jenny Hval og Kim Myhr inntar interessante ytterpunkter i framføringen: Hval er som vanlig sterkt til stede med sin naturlige autoritet, med tekster som i banale, løst sammenhengende tankestrømmer tar sprang fra det universelle til det personlige.
Myhr er kontinuerlig i bildet med sin akustiske gitar, i et selvutslettende offer for det kollektive, der han maner fram tonefattige strengebilder som god grobunn for de andres musikalske vekst. Det er fascinerende i flere passasjer, stillestående i andre. Hval er mer av en pop— enn en jazzsanger, og tar således styringen musikalsk, i viseaktige strofer som forenkler lyttingen, med som også risikerer å begrense den. Uten at det ender helt opp i musikk tilpasset bilstereoen.