Selv om Divisjonen nok er mest kjent for den fengende energibomben «Dansar» sammen med Silja Sol, er musikken på debutalbumet milevis unna. «Himmelen over oss blør» er mørk, men fortsatt lystig synthinspirert pop med britisk preg, i samme landskap som Manchester-legendene i New Order. Det kler dem. Mye av materialet er sluppet i småutgivelser tidligere, men det er godt å se det samlet. Platen er helhetlig godt sammensatt, og greier å skape særpreg på enkeltlåtene. Et bergensband med østlandsvokal er også provoserende herlig.
Det er knapt svaheter på Divisjonens platedebut. «Som Et Ekko» er litt forglemmelig, men heller ikke den er et svakt bidrag. Majestetiske og maniske «Seks Fot» går bort fra den mørke synth-popen og inn i rocken, uten at det skader helhetsinntrykket. Dette er nok også platens desidert sterkeste låt.
På «Hele Veien Ut» og «Tilfeldig Romanse» er Divisjonen merkverdig like det britiske bandet White Lies, som floppet på slutten av 2000-tallet, til tross for mye blest. Hører du «Tilfeldig Romanse» og «Farewell to the Fairground» hører du likhetene. Det er nok ikke bevisst, men Divisjonen gjør opp for det britiske bandets synder på låtene. Dette er langt bedre. De kompromisser ike med sitt lydbilde, og lar seg ikke forføre av simpel stadion-rock. Musikerne i Divisjonen, som har bakgrunn fra band som spellemannvinnere The Megaphonic Thrift og Casiokids er for flinke til det. Det er knapt en lyd på albumet som ikke fortjener å være der. Den klagende vokalen til Henrik Hellevik er heller aldri påtatt eller kunstig.
«Himmelen over oss blør» er en fornøyelig opplevelse, med et lydbilde jeg har savnet.