Det er noe 90-tallsaktig over albumdebuten til Tellef Raabe. Litt pussig ettersom den bergensbaserte ålesunderen ikke var mer enn 8-9 år da tiåret tok slutt, men musikken hans har mye til felles med den tids indiepop: Gode, men ikke påtrengende melodier — og tydelige, men også noe innadvendte, komposisjoner og tekster. I motsetning til sine forgjengere, lager Raabe langt fra skranglete musikk - til gjengjeld har han en flat, overdrevent mørk vokal som vekker minner om en tid da halvgode Morrissey-kopister gikk tretten på dusinet.
Helheten, som så ofte på 90-tallet , er lett pretensiøs, men også sjarmerende og fascinerende. Raabe har dessuten flere gode låter enn de fleste av datidens norske band presterte, da er det synd at det mest umiddelbare refrenget hans er en tilnærmet blåkopi av melodien fra The Cures «High» (1992).
Den som leter, vil kanskje også høre likheter med band som Magnetic Fields (stemmen), Slowdive (stemningene) og, innimellom, norske Popface (lydbruken). I skyggene lurer dessuten Joy Division, særlig på dystre, lett parodiske og ikke helt vellykkede «Interest Rates» (Raabe er utdannet økonom, må vite).
Samtidig er «Idiographic» et helt tydelig produkt av 2016 — musiseringen holder høyt nivå og musikken flyter uanstrengt mellom innadvendt indie, ekstrovert pop og selvsikker elektronika. Singelen «Flying on the ground» er for eksempel en poplåt strukturert etter dansemusikkens premisser, tuftet på enkle, gjentatte elementer og med oppbremsing og ny oppbygging i stedet for mellomspill og solo. På sitt beste viser Raabe dermed at 90-tallet ikke var forgjeves, men også at verden har gått litt fremover siden den gang.