Line Dybedal kommer opprinnelig fra Selje, men det var i Bergen hun fikk sitt første gjennombrudd sammen med Urørt-vinnerne The Pink Robots i 2010. En solokarriere ble siden stablet på beina med en solid EP og flere singler, men det er først nå den ordentlige debutplaten kommer. Siden da har Dybedal slått om fra engelsk til norsk, men dyrker fremdeles kjølig, nordisk popmelankoli.
Vokalmessig gjør Dybedal en fin figur. Hun har en klar og rik stemme med en unik farge, og hun klarer å bruke musikaliteten i dialekten sin på en forbilledlig måte. Spørsmålet er om det likevel er plass til Dybedal. Ser vi bort ifra språkdrakten, har hun plassert seg et sted mellom Margaret Berger, Robyn, Aurora, Bendik, Jenny Hval og Bertine Zetlitz. Det er slettes ikke noe dårlig sted å være, men det går snart 13 på dusinet i dette landskapet.
Dybedal klarer å skille seg ut når hun heller mest mot folketonene («Valget», «Hjerteslag«), hvor de lite sjangertypiske progresjonene skaper en spenning man ikke er vant til i dette segmentet. De mest poppede låtene kunne derimot vært fremført av en hvilken som helst annen artist.
Det er ikke Dybedals feil. De åtte låtene (og den ene remiksen) er skrevet over en femårsperiode og slippes i en tid hvor nettopp denne formen for kjølig, romantisk elektropop er mer populært enn på veldig lenge.
De originale ideene som Dybedal hadde, har rukket å bli den nye standarden. Det kan virke fryktelig urettferdig, særlig når det aller meste er gjort såpass gjennomført som her, men hun skiller seg ikke mer ut av den grunn.