Her finnes monster, sier platetittelen. Jo da, det er mulig det, men først og fremst finnes det et mønster. Gjennom 25 år som plateartister er Motorpsycho blitt mestere i å variere over samme oppskrift: Tung, seig rock med melodisk tilsnitt og store instrumentale muskler, ispedd roligere pustepauser.
I sin nærmest vitenskapelige eksperimentering med dette utgangspunktet har bandet prøvd ut utallige kombinasjoner av noen faste elementer: Langsomme oppbygninger, kontrastering mellom hardt og lett, veksling fra raskt til rolig, klimprende introer og hamrende avslutninger, hviskende vokal og brautende brøl.
Hver gang man skulle tro formelen var uttømt, kommer de opp med enda et friskt riff, en feiende overgang, et frittflygende refreng og et forrykende uvær av et soloparti. For blodfansen føles det nok like forløsende hver gang, for andre kan det bli vel forutsigbart.
Misforstå ikke, hvis det er ett band her i landet som alltid har lagt vekt på å utfordre seg selv, så er det trønderne. Rundt årtusenskiftet tok de konsekvensen av egne melodiferdigheter og lagde noen suverent fengende poplåter, samtidig som arrangementene med stort hell ble bygget ut med strykere, blåsere og alt mulig annet som hardrockere vanligvis bør styre unna.
Etter at Håkon Gebhardt ga seg bak slagverket, tok bassist Bent Sæther opp trommestikkene, mens han og gitarist Hans Ryan lette etter en ny makker. Med energiske Kenneth Kapstad om bord, beveget bandet seg mer mot det progressive og langstrukne. De leflet med bestillingsverk og rockeoperaer, og trakk inn flinke folk som Reine Fiske og Ståle Storløkken. Resultatet ble mektig musikk og suverene konsertopplevelser, men underveis ble dessverre poplåtene borte.
Bandets nittende studioalbum, om jeg har talt riktig, er typisk: Materialet var opprinnelig laget for hundreårsmarkeringen til Teknisk Museum. De syv sporene består av én god coverlåt, én grei instrumental, to pianosnutter, to tøffe rockelåter og ett episk monster.
Sistnevnte, 18 minutter lange «Big Black Dog», tåler sammenligning med de fleste lange låtene bandet har gitt ut. Spranget fra den andre halvdelen av «Timothy’s Monster» (1994) til «Here Be Monsters» merkes mest på at bandet er blitt dyktigere til å spille og mer nyansert i uttrykket. På «Big Black Dog» begynner det med fire minutter pen, fredfull gitarklimpring og tilnærmet Crosby, Stills, Nash & Young-sang, før det første rockegiret settes inn. De neste åtte minuttene er en oppvisning i seige fuzzriff, hamrende trommer og majestetiske synthlinjer. Etter et langstrukket, hvinende klimaks og en stemningsfull pustepause, gjentar bandet prosessen i kortversjon. Det hele er akkurat så knalltøft og godt gjennomført som man er vant med.
Mønstertro er også «Lacuna/Sunrise», en tilbakelent, drømmende syttitallsgroove med antisosiale teksttendenser. Mer overraskende er introen på «I. M. S.», hvor fire sirklende pianolinjer blir utgangspunkt for et buldrende hurtigtog av en rockelåt, som deretter durer i vei langs kjente spor.
Bandet byr også på sin tolkning av sekstitallslåten «Spin, Spin, Spin» — skrevet av Terry Callier og videreforedlet av psykedelia-gruppen HP Lovecraft. Med lettbeint melodi og enkel oppbygning fungerer den som en fin avveksling på en intens plate. Sporet er dessuten en påminnelse om den friske, umiddelbare siden av Motorpsycho som sjelden kommer til syne lenger.
For kommende utgivelser må det være lov å håpe at mønsteret har plass til flere poplåter innimellom monsterjakten.