Gitarrocken lever fremdeles, men den er mest opptatt med å se seg tilbake. Det siste tiåret har de fleste rockeband stampet rundt i en retrotåke så tykk at bare de færreste av dem har klart å stake ut en ny kurs for musikken sin som faktisk går fremover. Selv de største retrobandene, som Blues Pills, Airbourne, The Sword, Municipal Waste, DOROTHY og The Jim Jones Revue lager alle formidabel musikk, men særlig relevante kan de neppe kalles.
MKs Marvellous Medicine (MKMM) gjør mye riktig. Bergensbandet klarer å koble den klassiske bluesrocken med mer moderne virkemidler som akkordprogresjoner og struktur. MKMM skylder Jimi Hendrix og Stevie Ray Vaughan mye, men flere av låtene har også en smått urban funk over seg. Særlig på refrengene lener bandet seg langt mot den mer alternative rocken fra 90— og 2000-tallet, men dette er også albumets store svakhet.
Mens de klassiske riffene og mer sjangertro melodiene fungerer utmerket for seg, fremstår de mest moderne melodilinjene som noe ufokuserte og identitetsløse. MKMM arbeider hardt for å føre bluesrocken inn i fremtiden, men akkurat hva slags fremtid de ser for seg, blir man aldri helt klok på.
Vokalist og gitarist Marie Kristin Dale har en kraftig og fargerik stemme, hun er kledelig småhes og slentrende i stilen og har en fin dynamikk. Dessverre har hun ikke mye å melde, tekstene skraper som regel kun i overflaten på allerede tynnslitte klisjeer, noe som dessverre er typiske for sjangeren.
Gitarspillet gnistrer det derimot av. Dale er en svært dyktig gitarist. hvis store styrke ligger i et poengtert, nesten sparsommelig uttrykk som understreker oppfinnsomheten og personligheten hennes. Det skal godt gjøres å kommunisere så mye følelse som hun gjør her.
Rent teknisk er MKMM svært, svært gode. Musiseringen holder jevnt høyt nivå og på arrangementssiden utfyller trespannet hverandre utmerket. Når bandet derimot forsøker å definere hvordan bluesrock anno 2016 skal låte, blir de for anonyme og forsiktige for sitt eget beste.
MKMM er svært kompetente musikere med god smak som forstår formatet sitt. Men det er de ikke akkurat alene om heller.