Sivert Høyem har aldri vært noen solstråle. Når hans sjette soloalbum presenteres som en omfavnelse av nattlige stemninger, er det bare å finne frem vitamin D-tilskuddet. Jerntablettene også, for det blir ofte noe anemisk over fremføringen til Høyem. Med sin store, myke røst trenger han knapt å presse stemmebåndene.
En fordel, skulle man tro, men i rocken blir det gjerne en ulempe — den kontrollerte vokalen matcher sjelden tekstenes desperasjon eller musikkens intensitet. Der man kunne forvente smerte og sinne, synger Høyem behersket og en tanke høytidelig. Først på albumets dramatiske høydepunkt - Suicide-via-Springsteen-hyllesten «The Boss Bossa Nova» - er vokalen virkelig med på å bygge opp under låtens hektiske, urolige stemning.
I stedet er det produksjonen som drar lasset. Jan Martin Smørdals strykearrangement og medprodusent Christer Knutsens mange originale instrumentale innfall, løfter en ujevn låtsamling til noe som er verdt å lytte til. Lydbildet er ryddig, men fullt av fiffige detaljer - fra dramatiske gitarskrall og dyster klang til spinkel zither og celesta. Høyems viktigste bidrag er å slippe stemmen opp i falsett oftere enn han har pleid, da er det som mørket letter og melodiene våkner. Både tittelsporet og «Sleepwalking Man» har noe av det samme frigjørende løftet som de beste Madrugada-låtene.
Som tekstforfatter er Høyem dramatisk, men også innadvendt og kryptisk. Da hjelper det lite å supplere med et keitete «oh yeah», som på «It Belongs To Me». Mer vellykket er «The Riviera of Hades», en låt som faktisk skildrer noe konkret: En flyktnings strabaser for å komme seg over havet til Europa. Høyem har mer å hente på å heve blikket enn å stirre søvnig inn i mørket, altså.