Australske Sia Furlers historie har allerede blitt fortalt mange ganger, men den slutter ikke å fascinere. En labert mottatt debut i USA på 2000-tallet fikk henne til å gjøre et karriereskifte. I steden for å satse på karrieren som artist, gikk hun inn for å produsere hits for andre musikere.
Du har garantert hørt noen av låtene hun har skrevet for kjemper som Beyoncé («Pretty Hurts«), Katy Perry («Double Rainbow«) og Rihanna (deriblant upåklagelige «Diamonds«). Det går faktisk spekulasjoner om at Rihannas vokalspekter, hele hennes karakteristiske nasale lyd, er en genistrek lært bort fra Sia.
Spekulasjoner til side, Sia har definert det kommersielle popbildet verden over i snart seks år.
Det som skiller denne historien fra en hvilken som helst annen artist-blir-låtskriver-i-Los-Angeles-historie, er at Sia gjorde et comeback, og slo ned som en bombe i popmusikken. Det er ingen tvil om at monsterhitten «Chandelier» — en fortelling om alkoholisme og elendighet, uten tvil basert på egen livserfaring - var 2014s definitive topplåt. Sammen med en genial og offentlig gimmick-profil, som strengt talt neppe kan kalles særlig offentlig, tok Sia tronen som en av nåtidens mest spennende popartister.
Sia opptrer nemlig alltid med ansiktet tildekket eller skjult, som en kommentar til samtidens utseendehysteri, og hennes innbitte beskjedenhet. Det å stå som en definerende artist, som hun gjør i en alder av 40 år, i en verden hvor en bruk-og-kast-kultur regjerer og purunge musikere oppskattes, er imponerende og ikke minst; det gir håp.
Så skal man ikke glemme at det er få som evner å smi låter av det kaliber Sia gjør, spesielt på den mer lettfordøyelige siden av spekteret. Hun tør å trekke sløret vekk fra det stygge, det vonde, det ingen har lyst til å se — og hun baker det mesterlig inn i låter som føles dypt personlige.
På sin andre plate setter comebacket , «This Is Acting», er det nettopp låtene hun skrev for andre, de som aldri ble brukt, som får en ny sjanse. Her snakker vi materialet til Adele, Rihanna og Beyoncé, artister fra øverste hylle. Men betyr det at låtene er av samme kvalitet - og er det egentlig en grunn til at de ble kassert?
En av de første singlene fra albumet har allerede vært på hard rotasjon, «Alive». Låten er skrevet i samarbeid med dronningen av pop, Adele, og den mer ukjente indiesangeren Tobias Jesso Jr.
Det er definitivt albumets største øyeblikk, i all sin pompøse emosjonelle utfoldelse, med en bestemt sensitivitet som kjennetegner Adele. «Alive» blir likevel fullstendig Sias egen.
Akkurat det kan dessverre ikke sies om hele platen. Ironien er kanskje nettopp den at Sia er låtmaskin for andre artister og «This Is Acting» baserer seg utelukkende på låter skrevet for et annet formål enn henne selv. Så er det kanskje ikke så rart at hun føles fremmed for sitt eget materiale, som om hun holder en viss distanse fra sin musikk.
Hun sliter med å innta låtene, å eie dem. Mange låter kan altfor lett tenkes mer egnet i andres hender, som «Reaper» for Katy Perry, «First Fighting a Sandstorm» for Miley Cyrus og «Broken Glass» for Beyoncé.
«This Is Acting» er et dypt forunderlig album; personlige historier, men fritt for personlig stemme. Materialet er popgull, det er ikke det, men det mangler den sterke, intense artisten som ga oss gåsehud på «Chandelier».