Übertøs har holdt på i mer enn ti år, og begynte opprinnelig som et rent jenteband. I dag er det bare vokalist og gitarist Likkje Maury, alias Charlotte Maury-Aveline, som er tilbake fra den opprinnelige besetningen. En besetning som for øvrig har skiftet hyppig gjennom årene. Musikalsk har det også skjedd en del, og i dag må nok Übertøs klassifiseres som garasjeband med surftendenser. Debutalbumet, «We Do Eat Lions», kom ut for halvannet år siden, men uten å gjøre noe nevneverdig innhogg på hitlistene.
I motsetning til fredagens andre band på Garage har Übertøs en unik identitet. Når Likkje Maury stiller på scenen iført en knallgul kappe minner hun om en blanding av Chrissie Hynde i Pretenders og en lokal utgave av Hit-Girl fra Kick-Ass-filmene. Her etterlates ingen tvil om hvem som både er sjef og egentlig er bandet. De tre andre musikerne, Lars Westrebø på gitar, Morten Smørholm på bass og Morten Brekke bak trommene, er alle rutinerte og gjør en solid jobb. De blir likevel statister denne kvelden.
Når Übertøs likevel ikke helt lykkes, skyldes det manglende evne til å begrense seg. Problemet er at til tider blir det for mye av det gode. Her øses det på fra første stund. Låtene er slett ikke dårlige med referanser til både surfpunk og spagettiwesterns. Men de har ofte en tendens til å drukne bak en liten vegg av klang og gitarlyd. Litt mer dynamikk hadde så absolutt gjort seg. Et par ganger roes det ned en tanke, (alt er relativt), og da fungerer det hele atskillig bedre.
Sjangeren som Übertøs tilhører, har kanskje ikke den aller største fanskaren. Men i en litt mer neddempet form, kan bandet absolutt nå langt utenfor de mest dedikerte garasjerocktilhengerne. For Likkje Maury som Supergirl er ganske unik i den norske bandfloraen.