Det skorter ikke på drama i metalmiljøet. Tiden da musikerne brant ned kirker og drepte folk er kanskje over, men til gjengjeld har det vært nok av konflikter og uenigheter som har endt opp som advokatmat. Sist ut er selveste Immortal, et av Norges mest innflytelsesrike svartmetallband.
Immortal har alltid vært noe for seg selv. De var tidlig ute med å distansere seg fra den satanistiske svartmetallen; i et NRK-intervju fra 1994 tok bandet avstand fra «Gud og Satan og alt det bosset» og heller spilte «holocaust metal» med fokus på soniske frostskader.
Men samtidig som de var kompromissløse musikere, klarte bandet også å være folkelige. Det gjorde dem til ikoner i sin sjanger. Etter 25 år som Immortals frontmann går nå Olve «Abbath» Eikemo solo, men det var ikke akkurat frivillig.
I desember 2014 avslørte Dagbladet at Abbath og Harald «Demonaz» Nævdal kranglet om rettighetene til bandnavnet og logoen. Det startet med at Abbath forsøkte å sikre seg rettighetene, men at Demonaz og Reidar «Horgh» Horghagen protesterte. Musikerne holdt lenge tett om hva som lå bak, men det lakk likevel ut små drypp. Først ble det hevdet fra Abbaths side at de to andre hadde trukket seg på ubestemt tid, og at han satt igjen alene med økonomisk og kreativt ansvar. Patentstyret mente derimot at han ikke hadde rett til dette.
I desember i fjor tok endelig resten av Immortal bladet fra munnen og uttalte at konflikten skyldtes Abbaths angivelige rusproblemer og manglende arbeidsmoral. Et slikt karakterdrap er sterk kost selv i metalmiljøet, og har sannsynligvis lagt gjenforeningsspørsmålet dødt i lang, lang tid. Immortal arbeider for tiden med sitt niende album, mens Abbath hanket inn Tom Cato «King ov Hell» Visnes (tidligere Gorgoroth, Audrey Horne og Sahg) samt trommis Kevin Foley (Benighted, livemusiker for Sepultura og Sabaton) og slipper nå sin solodebut.
«Abbath» er, ikke overraskende, blitt et naturlig skjæringspunkt for alle prosjektene Abbath selv har syslet med de siste årene. Immortal er først og fremst representert ved gitarlyden og vokalstilen, mens superbandet kan høres i melodiene og thrash-tendensene. De nesten heavy metal-aktige gitarriffene holder alle jevnt over godt nivå med fine nyanser og meditativ kraft, men er på sitt beste når Abbath er på sitt mest pønkete.
Visnes’ bass gjør seg fortjent til den tydelige plassen i lydbildet. Trommis Foley jobber beinhardt, og hans særegne, effektive groove kler riffene godt. Abbaths unike, raspende vokal har alltid vært veldig tydelig. I Immortals tilfelle var det — hvis vi skal være ærlige - sjelden en fordel. Immortals tekstunivers var ofte hinsides det karikerte, med underlig syntaks, begrenset ordforråd og snevert fokus. På «Abbath» har hovedpersonen selv fått med seg Simon Dancaster (Bastard Son of Buddha). Det var et godt valg; Dancaster skriver ambisiøse, fargerike og personlige tekster som fungerer på mange ulike nivåer.
Det skorter ikke på karisma. Noe annet hadde vel tatt seg ut; Abbath er sjangerens mest karismatiske og minst selvhøytidelige frontmann, noe som speiles i alt fra musisering til låtutvalget. Fans av Immortal vil finne mye som minner om gamlebandet her, men «Abbath» er en langt mer rockete affære. Stemningsmessig er det også mer variasjon å spore, noe som bør love godt for konsertene.
Mye kunne vært gjort annerledes og bedre. For det første kunne albumet med fordel ha vært et par spor kortere, og enkelte riff tynes i det uendelige. Albumet klarer heller aldri helt å bestemme seg for hva slags opplevelse det vil være, men på den andre siden kan man si det samme om Abbath selv også. I det minste er det autentisk.
Lyden av både Abbath og «Abbath» er den musikalske utgaven av et ekte ulveglis. Dette er rock'n'roll, bare i en hvassere og mer mannevond variant. Det er Abbath. Og det kan ingen ta fra ham.