Suede — bandet som var altfor mørkt og arty (og bowie-sk!) til å klassifiseres som britpop, men ble det likevel - er tilbake. De gjorde riktignok et fremsteg allerede for tre år siden, med albumet «Bloodsports», men det var det ingen som brydde seg om. Årets utgivelse, «Night Thoughts», har imidlertid greid å mobilisere litt buzz. Kanskje aller mest fordi konsertene har vært ledsaget av en akkompagnerende film. Levende bilder har visst den effekten.
Slik har bandet tilsynelatende greid å revitalisere både seg selv, albumet og konsertformatet på én og samme tid. Ikke verst for et avdanket britpopband.
Om «Night Thoughts« kommer sent i Suedes karriere, er det like fullt et band som kjemper med de samme konfliktene som preget deres første og definerende plater. Bandets schizofrene instinkter — kampen mellom det tilgjengelige og sære, det utadvendte og innadvendte - er ikke minst i full galopp på førstesingelen «Outsiders». «What I’m Trying To Tell You» ville nok vært et bedre singelvalg, der pendelen svinger den andre veien, og vi er tilbake i glamrocken og lalala-refrengene fra deres kommersielle glansdager.
«Pale Snow» er mer Suede anno årtusenskiftet, det ufordragelige «Y2K-Suede», men heldigvis dukker «Like Kids» opp, og hinter til bandets kunstneriske høydepunkt, mesterverket «Dog Man Star» (1994), hvis tyveårsjubileum ble markert med et sett triumferende konserter for to år siden. «Do I want you because you’re out of reach», spør Brett Anderson (48), og røper at han fremdeles mangler den eksistensielle forlegenheten som gjør at andre på hans alder gjerne slutter å stille de store spørsmålene. Fremdeles so young!