«Eg elske dette livet på vår jord», proklamerer Tore Renberg i avslutningssangen på sin debut som popartist. Det står godt som et hovedtema for sangene på albumet. Det er en kjærlighet som har dårlige kår. I tekstene kjemper den mot individer som får nære relasjoner til å sprekke, og generasjoner som lar verden gå til hundene.
Sangenes jeg-person er en som vil holde løfter, være trofast, holde døren åpen for en ny start. Men trangen til å bryte opp bor i han: «Eg har det i meg, dette her / Bare pakka det litla eg trenge / og legga i vei, aldri se meg tebage» («Pakka det litla eg trenge«). Og når synet på verden blir for svart, gir han etter for oppbruddstrangen: «Å, ongar, bli med / Eg ska bygga ein svære båd / Så seile me av sted / Me seie takk og farvel te det her». («Å, ongar«). Det er stemmen til sangeren som inntar rollen som frelser. Vi møter han igjen i «Sorri, venner»: «Men eg har plass te flere i min båd / Stig om bord».
«Syns du det e teide og altfor enkle ord?» spørres det i avslutningssangen. Vel, svaret er «ja». Denne frelserens ord gjør meg ikke til disippel. Selv om sangene har fine melodier, mangler tekstene en musikalitet som kan gjøre dette til god pop. Det er mye vilje og lite eleganse over Renbergs popforsøk. Tekst og toner trekker i hver sin retning, både rytmisk og tematisk. Sangene drukner lett i ord, poengene blir for banale, punchlinene og refrengene for svake.
Men det er et par fine unntak her. Overgangen i «Søster te Jasmin» tegner effektivt det mørket som Renberg ikke får til i apokalypseforsøket «Trenå står i brann». «Et bål i hagen» er poengtert historiefortelling som holder seg til det enkle. Det enkle fungerer også godt i «Halleluja», det noe dristige tittelvalget til tross.