Få norske artister har måttet tåle så mye hype som Aurora Aksnes. På kort tid har osingen vokst til å bli en av Norges mest omtalte musikere, mye takket en imponerende stemmeprakt og en fengslende sceneutstråling.
De få låtene hun har sluppet har kanskje variert en smule i kvalitet, men det har aldri vært tvil om at hun er en sjeldent unik artist. Og det har blitt lagt merke til. Det hjalp nok at superstjernen Katy Perry omfavnet henne på Twitter, men Aurora har nok umiddelbare stjernekvaliteter selv også. Det er noe usedvanlig storslått over de i utgangspunktet enkle komposisjonene, ikke bare på grunn av artistens underskjønne stemme. Det er som om de strekker seg mot himmelen med dirrende, nesten maniske fingre, men uten at de mister bakkekontakten.
Helt siden debutsingelen «Awakening» har Auroras uttrykk vært solid plantet i skandinavisk noir-pop, men på «Conqueror» har hun et langt skritt ut i solen. Det høres allerede på de harde trommene; der Auroras tidligere produksjoner alltid har vært en anelse flyktige, er «Conqueror» slående direkte.
Den varme melodilinjen jager bort frosten, og drøye 20 sekunder ut i låten har Aurora mer til felles med Paul Simons afrobeat-låter enn det kjølige, susannesundførske uttrykket mange så altfor ofte har trukket paralleller til. Resten av låten hviler på det mektige refrenget, som uten anstrengelse løfter det hele til et nytt nivå.
Med «Conqueror» tar Aurora en stor, kunstnerisk sjanse, men beviser at hun kan mer enn å lage eterisk kunstpop. Det lover godt for det kommende debutalbumet.