«E' det nokke stemning her? » spurte Silja Sol Dyngeland på sitt debutalbum høsten 2014. Låten «Stemning» var et høydepunkt på en sterk, leken og variert plate. I møte med oppfølgeren er det fristende å svare henne slik: Jo da, her er masse stemning. Ensom, søkende og urolig stemning nok til å fylle nervesystemet til randen. Spørsmålet denne gang blir derfor et annet: E’ det nokken låter her?
Ved første møte kan nemlig «Væremeh» oppleves som så atmosfærisk, stilren og enhetlig at det er som om låtene glir over i hverandre. Silja Sol maner frem en følelse av tåke og skumring som gjør det vanskelig å se trærne for bare skog. Eller trærene som hun selv staver det, i den sangen som først trer tydelig frem fra tåken.
«Trærene» er en fin og distinkt popsang, som utmerker seg med en sjarmerende innadvendthet man altfor sjelden hører i musikk som prøver å fenge. Låten siger inn på ukomplisert vis, med enkle taktslag og et diskré, elegant gitartema.
Etter første vers følger en liten overraskelse: et susende, trommefritt mellomspill hvor Silja Sols lavmælte rap-vokal overtar fremdriften. Når verset så vender tilbake, litt mer utbrodert, er det som tåken er blåst vekk og trærne slår ut i full blomst. Snart er den enkle rytmen blitt en dansegroove, samtidig som låtens vevre kjerne bevares. En oppvisning i subtil, nesten minimalistisk popkunst.
Etter denne oppdagelsen blir det lettere å skjelne de andre låtenes egenart. «Farlig» og «Wåhåå» har noe av det samme drivet som «Trærene» — bastant, men ikke pågående. Både i tekst og takt kan førstnevnte høres ut som lillesøsteren til «Nike Air», en av Fjorden Baby! sine tidlige slagere.
«Wåhåå» viser Sols viltrere side, men stadig med samme stramme grep om arrangement og dynamikk, noe som gir dybde og spenning til tilsynelatende enkle komposisjoner.
På «Yppar» viser hun virkelig muskler, både musikalsk og i teksten, uten å trenge flere virkemidler enn enkel fuzzlyd, bestemt stakkato-takt og en trommis som er med på leken. Låten er dessuten et godt eksempel på hvor mye hun får ut av å være sin egen kordame.
I atmosfære, melodivalg og stemme kan Silja Sol ligne mye på amerikanske Laura Veirs, som kunne fortjent et større publikum. Bergenserens uttrykk har dessuten et ekstra direkte, til tider naivt, preg som skiller seg ut i det hjemlige poplandskapet. Dessuten er det få som fremfører sin dialekt så klart og tydelig som henne, selv her i byen. Alt dette bidrar til å gi de mer stillferdige låtene en intensitet de kan behøve, men som også kan føles overveldende.
Uroen som er i ferd med å spise opp jeg-personen i «Pusen», ville nok også slukt lytteren om sporet varte mer enn 72 sekunder. Videre skal det godt gjøres å skildre forelskelsens forvirring eller menneskets iboende ensomhet på sårere vis enn Silja Sol gjør på henholdsvis «Balansen» og «Aleine».
Til tross for det flotte tittelsporets oppfordring om å finne sammen, er ikke «Væremeh» en plate som frir unødvendig til lytteren. Silja Sols musikk er trygg i sin egen verden, tilgjengelig for den som vil lytte. Når man først finner vei gjennom tåken, blir opplevelsen desto sterkere. For jo da, her er både stemning og gode låter.