De siste årene er Marte Eberson blitt mest kjent som medlem av Highasakite. Men mange bergensborgere forbinder nok Eberson med bergensduoen Machine Birds, hvor hun som i Highasakite var med å definere gruppens synthtunge lyde. Og det er nettopp denne lyden den tidligere studenten ved Griegakademiet rendyrker på sin første soloplate «Mad Boy».
Eberson har aldri fremstått som særlig sky eller redd for å ta plass, og det inntrykket vedblir. Om noe er det en enda mer uttalt og sint artist vi treffer her. Dette kler henne; den sterke, poengterte stemmen som smelter sammen med den karakteristiske tangentlyden. Det er heller ikke bare lyden av Eberson som oser av «power». Tekstene treffer en som knyttnever i fjeset. På fabelaktige «Leon Master» synger hun: «What should I do, what should I say to the men that I prey on? / I’m so mean but it’s ok», og man vet at det er alvor.
På et eller annet vis minner sangen om Lana Del Rey, ikke bare i form av den fyldige vokalen som veksler mellom sår og sint, men også i oppbygningen. De forsiktige versene med de intense, store refrengene, servert med en solid dose nostalgi.
«Warriors» fremstår som mer sukkersøt og pop enn resten av materialet på platen, og oppleves som albumets svakeste øyeblikk. Eberson er best når hun leker med de rare lydene og tør å bygge opp musikken rundt sin fenomenale, henrivende vokal, som på «Promises» eller høydepunktet «Let’s Dive». Sistnevnte sprenger forventningene våre i fillebiter og stikker seg ut som en helt spesiell poplåt.
Å kalle henne en ny Sundfø r, er en fornærmelse begge veier, Marte Eberson er bare seg selv.