Keith Richards er neppe den hardest arbeidende mannen i show business. «Crosseyed Heart» er bare hans tredje soloalbum siden 1988. I samme periode har riktignok Rolling Stones gitt ut fire studioalbum og turnert jorden rundt noen ganger, men direkte travelt har ikke gitaristen hatt det. Ikke glem trommis Charlie Watts’ kommentar til bandets 25-årsjubileum: «Mer som fem år med jobbing og 20 år med å henge ut».
Uansett, for Stones har gitaristens avslappede holdning vært gull verdt. Richards har en gudegitt evne til å holde tilbake, gi gitaren rom og ikke fylle lydbildet mer enn nødvendig. Det enkle er ofte det beste, i alle fall for mannen som kom opp med «Satisfaction»-riffet i søvne. På scenen er han mer opptatt av å flire og dyrke rytmen enn å briljere på gitaren, vel vitende om at Mick Jaggers ego fyller scenen og Ron Wood fikser det meste av soloer.
Les også:
Når han innimellom skal stå på egne bein, gjør imidlertid Richards seg selv en bjørnetjeneste. Jo da, soloalbumene, «Talk Is Cheap» (1988) og «Main Offender» (1992), hadde et forfriskende, fandenivoldsk preg — ikke så rart når mannen endelig slapp å ha kontrollfriken Jagger pustende i nakken. Mange minneverdige låter var det imidlertid ikke på platene. Ikke denne gang, heller.
Alt man kan forvente seg er på plass. Erik Fossen
I presseskrivet fremstår Richards selvrettferdig: «Ingenting er som å gå inn i et studio med absolutt ingen idé om hva du kommer til å komme ut med i den andre enden.» Resultatet er like forutsigbart som for de fleste rockehelter på hans alder: Når man ikke har gjort låtskriverleksen, blir resultatet altfor mye blues. Alltid gøy å jamme litt, selvsagt, men latskapen går for langt når man fyller opp platen med tomgangsblues.
Les også:
For all del, Keith Richards og bluessjangeren skylder hverandre mye. Det forsvarer ikke de fem-seks bluessporene her. Alt er fint spilt, men Richards klarer ikke vri noe vitalt ut av sjangeren, slik kompisen Bob Dylan stadig gjør. Kun én av blueslåtene løfter albumet: «Substantial Damage» er en funky frekkhet hvor Richards nikker til dekonstruksjonistene i Jon Spencer Blues Explosion. Til sammenligning blir den lange Leadbelly-coveren «Goodnight Irene» en traurig affære.
Resten av platen, da? Vel, alt man kan forvente seg er på plass: Skarpt, selvsikkert gitarspill og løs, elegant groove. Tilbakeholdne arrangementer med effektiv bruk av piano, orgel, blåsere og kordamer. En brusten stemme, full av sjel og levd liv. Strengt tatt har platen det meste man kjenner fra de mest Richards-pregede Stones-låtene. Energien fra «Happy» og nerven fra «You Got The Silver» mangler, til gjengjeld hører man stadig ekko av hovedbandets stemninger og melodier.
Les også:
Flere låter dyrker den klassiske, luftige Stones-boogien (i seg selv en avart av bluesen). De roligste låtene gir behagelige assosiasjoner til slentrende «Waiting on a Friend» og «Slipping Away», et av Richards’ glansnumre. Platens mest umiddelbare låt, «Something for Nothing», resirkulerer like gjerne refrengmelodien fra «Mixed Emotions» (1989). Singelen «Trouble» hører til i samme gate, altså den Stones har bodd i siden Brian Jones døde. Det gjør ingenting — når Richards først skal gjenta seg selv, er det bedre at det kommer til uttrykk slik enn gjennom bluesen.
Alternativt kunne han gjort mer ut av sin forkjærlighet til reggae, som dyrkes på deilig gyngende «Love Overdue». Reggaelåter trenger heller ikke være komplisert å skrive, Keith. Man skal jo ha tid til å slappe litt av, også.
Les også: