FÅ BAND har hatt like stor innflytelse på moderne rock som Iron Maiden. Siden britene revitaliserte metalsjangeren på begynnelsen av 80-tallet, har de bygget verdens mest trofaste fanskare ved å lage storslått og progressiv, melodiøs musikk, samt ved å være en likandes gjeng.
Med årene har Maiden-sirkuset vokst til enorme proporsjoner, men likevel er det først nå, 35 år etter debuten, at bandets første dobbeltalbum foreligger. Som regel kneler denne typen utgivelser under tyngden av musikernes hybris. Idéen om dobbeltalbum har ofte vært mer tiltalende enn evnen til å skrive låter som både fungerer på slike mastodontutgivelser, og for seg selv.
TEMATISK SETT henger ikke «The Book of Souls» på greip. Innpakningen er kanskje inspirert av mayakulturen, men foruten enkelte fiffige trommepartier er det lite som smaker av søramerikansk kulturarv her. Brorparten av tekstene kan kanskje sies å handle om den frie sjelens uendelige prøvelser, men hvilken Maiden-sangtekst kan ikke kokes ned til noe slikt?
Som en oppsummering av alt som gjør Maiden til Maiden, fungerer det derimot mye bedre. Under de mange, tunge gitarlagene og Bruce Dickinsons evigunge vokal, syder det av blues, jazz og 80-tallspop. Introene sitter som skudd; overgangene overrumpler på en god måte; solopartiene gnistrer; rytmeseksjonen er pottetett. Fra og med tittelsporet og til nest siste låt fremstår riktignok «The Book of Souls» som en anelse traust og forutsigbar, men den majestetiske Dickinson-låten «Empire of the Clouds» er med sine 18 minutter noe av det mest overveldende bandet har laget.
«The Book of Souls» grenser til det gigantomane da det først og fremst henvender seg til dem som elsker Maidens progressive sider, men de storslagne melodilinjene gjør at dette er et album man kan vende tilbake til også når fascinasjonen for de mest virtuose partiene har kjølnet.