DET STÅR IKKE PÅ VILJEN. Helt siden starten har britiske Muse presset albumformatet over stadig nye grenser. De er blant de få bandene i verden som klarer å skrive progressiv og til tider direkte utfordrende musikk, samtidig som de vet hvordan ekte publikumsfrieri skal låte. Det eneste som kanskje matcher bandets musikalske eventyrlyst er frontmann Matthew Bellamys ambisiøse tekster. Til nå har det gitt fruktbare resultater, men på «Drones» vokser prosjektet seg større enn hva selv et konseptalbum om dronekrig, massesuggesjon og håpløs kjærlighet kan tåle.
Etter to mer utsvevende album fremstår Muse nå som betraktelig mer fokuserte og målbevisste i låtskrivingen. Sangene er elegante og kløktig arrangerte, men det 12 låter lange albumet rommer ikke en eneste overraskelse eller den typen fiffig sjangerlek som kjennetegner bandet. Det er også lite ved Muses signaturuttrykk — operatisk rock à la Queen, men med elementer av David Bowie, Deep Purple og U2 - som låter av kynisk dronekrig eller emosjonelle ødelander. Det er en alvorlig dissonans mellom budskap og stemning, noe som rokker ved troverdigheten til hele prosjektet. Formidlende omstendigheter er det selvfølgelig: Det gnistrer av Bellamys gitarspill (særlig de velplasserte tappesoloene gjør inntrykk), og energien og oppbyggingene er som vanlig effektive.Rocken vil alltid ha plass til maktkritikk, men uten eksperimentering, motstand, spenning eller i det minste litt humør, blir det fort så anstrengt og pompøst at luften til slutt går ut av ballongen med et tynt pip. Som her.