Det er gått tre år siden sist Patti Smith besøkte Bergenfest. Denne kvelden stiller hun med helt andre låter i bagasjen. Ikke noen nye, men tvert i mot de aller eldste av de eldste. Det betyr materialet fra det nesten 40 år gamle debutalbumet «Horses» fra 1975. Platen som etablerte henne som punkeikon, og som i år presenteres på en slags jubileumsturne.
Det betyr igjen at hun begynner som hun avsluttet for tre år siden med «Gloria (In Excelsis Deo)». Van Morrison og Thems låt fra 60-tallet som med tiden blir mer forbundet med Patti Smith enn den gamle grinebiteren fra Belfast.
LES OGSÅ:
Deretter fortsetter hun med «Redondo Beach» og «Birdland». Sistnevnte med teksten på huskeark de første par minuttene, men så er det også like mye et dikt på nesten ti minutter som en vanlig rockelåt. For denne konserten er minst like mye viet poeten Patti Smith som rockevokalisten. Etter «Free Money» er det på tide å gjøre som i gamle dager.
— Hvis vi tar vinylplaten og snur den så går vi over til side B, sier Patti Smith før hun fortsetter med «Kimberly».
Hun var fylt 65 sist hun var her, og da er ikke tre år ekstra noe å snakke om. Stemmen holder fremdeles godt mål. Intensiteten på scenen likeså. Hun sier riktignok ikke så mye, og kanskje går det litt mye på rutine. Men det låter på ingen måte verken gammelt eller utdatert, og har absolutt tålt tidens tann.
Musikerne er også nesten de samme som sist, med gitarist Lenny Kaye og trommis Jay Dee Dougherty som også deltok på innspillingen av platen for 40 år siden. Sønnen Jackson Smith er med på tangenter og gitar, mens Tony Shanahan spiller bass.
- Denne sangen ble skrevet til minne om Jim Morrison, introduserer hun «Break It Up». Kanskje ikke like tett som originalutgaven, men til gjengjeld tar hun det igjen på neste låt «Land».
Lidenskapelig og heftig som går over i «Gloria». - Jesus died for somebody’s sins but not mine, snerrer hun frem nok en gang.
LES OGSÅ:
Det er intenst og solid, men treffer ikke publikum på samme måte som ved tidligere besøk. Forsamlingen på Plenen, omkring 5000 i tallet, mister i perioder fokus. Det virker ikke som alle har det samme nære forholdet til ikonet fra New Yorks undergrunnsdronning.
— For 40 år siden skrev jeg denne til minne om Jimi Hendrix, sier hun. - Men den er like mye for alle dem som har gått bort i årenes løp. «Elegie» avsluttes med at hun også minnes andre avdøde musikervenner hun har kjent.
— Ornette Coleman, Dee Dee Ramone, Bon Scott, Lou Reed, Jim Carrol, Richard Sohl, messer hun frem.
— Thank You.
Etter at «Horses» er satt tilbake i hyllen er det tid for et lite knippe andre Patti Smith-klassikere. «Privelege (Set Me Free)» etterfølges av «Because The Night», og endelig våkner publikum.
Litt sent kanskje, før hun runder av med «People Have The Power».
Ekstranummeret The Who’s «My Generation» er saktens rølpete nok. Patti Smith får utlevert en gitar, men hun bråker og feeder mer enn direkte spiller.
— This is my generation. We don’t need no bombs. We have the electric guitar, brøler hun før hun river strengene av gitaren.