Makan til stjerne i ferd med å eksplodere i et kjempesmell er det vanskelig å finne. Du vet hvem jeg snakker om, hun har vært på alles lepper i et helt år nå, uten å engang ha sluppet mer enn et knippe låter. I en tidsalder der en artist kan slå gjennom med kun én låt tilgjengelig for massene, er det imponerende at Aurora Aksnes, nå bare Aurora, har klart å holde på oppmerksomheten. Ikke nok med det, hun har også gradvis bygget opp forventningene mot hennes første utgivelse «Running With The Wolves», i så stor grad at de har begynt å grense mot umenneskelige.
Nøkkelen ligger i at hun hele tiden skreller av nye lag og bare fortsetter å vokse og imponere. Lyden av Aurora blir bare mer og mer kolossal, den våger så vanvittig mye, nesten uproporsjonalt sett opp mot hennes erfaring. For bak den sjenerte tenåringsfasaden er det en gigant, en kjempe som skal, som må ut. Det virker som at stemmen til Aksnes ikke kjenner grenser. Samtidig har hun en fullstendig egen greie gående, til tross for de åpenbare sammenlikningene til Susanne Sundfør som følger av deres voldsomme vokalspenn og den melodiøse rundhet, sist hørt på «Runaway».
«In Boxes» demonstrer hvor vidt hun kan favne, med en eksentrisk og utforskende tone à la St. Vincent. Den er mer beskjeden, men med den lagvise oppbygningen som etter hvert har blitt karakteristisk for henne. På «Running With The Wolves» møtes hitpotensialet med det musikalsk utfordrende, det som gjør henne egen, en konfronterende vokal som slår en i bakken. Alle kan like Aurora, hun er uimotståelig.
«Little Boy In The Grass» avslutter det som neppe kan regnes som noe annet en maktdemonstrasjon av monstrøse proporsjoner. Det er smakebit på et album som først kommer til høsten, men også et eksempel på hva som kan skje om en putter et talent som Aurora i en intensiv inkubator. Ved å gi tilgang til alle midler umiddelbart, hopper hun liksom over «finn deg selv»-epoken, og blomstrer over natten. Og det er slående vakkert å stå og se på.