Da musikktidsskriftet ENO ble lagt ned i 2014, hadde redaksjonen bevist at det også i Norge kan skrives nyskapende, utfordrende og overraskende tekster om musikk.
Heldigvis har ildsjelene bak bladet videreført ideen i en ny sjanger: musikkårboken, hvor et førtitalls skribenter, artister og illustratører skildrer det som har vært viktig for dem i året som har gått.
Fjorårets utgave ble raskt utsolgt, det blir nok 2016-boken også. Redaksjonen prøver ikke å lage noen tradisjonell rangering av høydepunkter og utgivelser, men lar bidragsyterne gjøre hva de vil. Med 30 korte og lange tekstbidrag varierer kvaliteten sterkt, likevel går det an å peke ut noen typiske trekk:
Flertallet av skribentene skriver primært om seg selv, dernest om musikk og kanskje også litt om 2016. Flere er sterkt tynget av det som foregår på det politisk plan her i verden, men i musikken finner de håp, trøst, stemme og/eller mulighet for å avreagere.
I en tid hvor musikkbruk er like innvevd i den digitale sfæren som noe annet, setter mange økt pris på å oppleve musikken i «ekte» situasjoner, fortrinnsvis konsertsettinger som åpner for det ukjente. Årboken speiler altså tidsånden fint.
Et eksempel på det første, selvopptattheten, er Jon Refsdal Moes performative tekst om at han i en alder av 42 kanskje kunne begynt å høre på emo igjen. En My Chemical Romance-låt fra 2006 og et Weezer-album fra 1996 gir ham nykjenning med gammel kjærlighetssorg, noe som åpner for bittersøt mimring og lite annet.
Til alt hell er artikkelen godt skrevet, i motsetning til noen av de andre selvsentrerte stykkene.
Skribentene som tar for seg bergensrapperne Hester V75 eller Farsund-duoen Feals kommer stadig i veien for det de skriver om, noe som gir et uredigert, fanzine-aktig preg. Redaktørene kunne generelt gjerne ryddet mer i språkbruk og rotete formuleringer.
Å skrive subjektivt og bruke seg selv er selvsagt en gammel tradisjon blant kulturskribenter. Bokens beste bidrag er Emilio Sanhuezas personlige essay om, blant annet, å være en mørkhudet forbruker av populærkultur som stadig er scene for både rasisme og antirasistiske frigjøringsprosjekter. I en tekst som favner Bridget Jones-filmene, Plumbo/Madcon-konflikten, søstrene Beyoncé og Solange Knowles og drapet på Arve Beheim Karlsen, imponerer Sanhueza med akademisk grundighet og sympatisk nyanserte observasjoner.
I de mindre personlige tekstene, lykkes erfarne journalister som Bernt Erik Pedersen (Dagsavisen) og Øyvind Holen (DN) best.
Pedersens vittige musikkordbok for 2016 forklarer nye begreper som blueskrise, eventbyrårock, kronikkpop, hyttehulk og rock-aktige situasjoner. Holen gir et innblikk i den mest kommersielle musikkindustrien, hvor tiden visstnok igjen er kommet for poplåter med mørke undertoner.
Artistene som bidrar, leverer i stor grad korte, ufordøyde tilbakeblikk på hva de selv har bedrevet og hvem som har inspirert deres egen musikk.
Et godt unntak er Anne Lise Frøkedals hyllest til den såre, svensk-finske gruppen Vasas flora och fauna.
Den som vil gjøre nye oppdagelser, har i det hele tatt mye å finne i boken – fra den 15-årige norske rapperen Wonder The Boy og det svenske housetalentet Kornél Kovács, via marokkansk funk og obskur dronemusikk, til backing track-baserte soloartister som Erick Ellectrick og Molly Nilsson.
Til sammen blir boken et inspirerende vitnesbyrd om hvor mye forskjellig musikk som er tilgjengelig i dag, både elektronisk og i levende live.
Når både Filip Roshauw og Audun Vinger skriver ekstatisk om en improvisasjonskonsert med Bobo Stenson, Jon Christensen og Fredrik Ljungkvist, får man også en påminnelse om at den som ikke søker nye opplevelser neppe vil finne noen heller.