Det er ikke veldig lenge siden The Weeknd, eller Abel Makkonen Tesfaye som candadieren egentlig heter, var en liten undergrunns-artist. Nå skal han selge over 20.000 billetter i Bergen til sommeren.
The Weeknd var del av den såkalte soveroms-R&B-scenen som uventet vokste frem og ble populær blant hipsterne for fem-seks år siden. Han ga ut gratis mixtapes på nett, og bygget seg opp fra «bunnen».
Nå er han definitivt på toppen. Etter den suksessfulle platen «Kiss Land» og bemerkelsesverdige bidrag til lydsporene til storfilmer som «The Hunger Games» og «Fifty Shades of Grey», sementerte han sin status som storspiller med sitt andre album «Beauty Behind the Madness», året hvor låten «Can’t Feel My Face» ble en internasjonal landeplage.
«Starboy» er hans tredje album på tre år. Selv om kun ett år har gått fra «Beauty Behind the Madness», er forandringen betydelig.
Tittellåten er et uventet samarbeid med den legendariske elektronikaduoen Daft Punk, og sklir lett inn på listen over årets beste låter av flere grunner: den er elegant og polert, underspilt, men med en dypt medrivende beat.
På «True Colors» og «I Feel It Coming» må han igjen leve med sammenlikningen med Michel Jackson, hvor han viser hele spekteret mellom sensitiv, myk, forsiktig og underholdende, dominerende. Sistnevnte er en en låt som spiller på de samme tangentene som Daft Punks «Get Lucky», en «happy-go-lucky»-sak som klart kan ende med å tippe over mot det irriterende.
To av verdens største artister i R&B-sjangeren er begge fra Toronto, Canada: Drake og The Weeknd. Jeg holder dog en knapp på sistnevnte. Han er alltid på let etter måter å finslipe, justere og sprenge egne grenser.