Kåringen av Neil Youngs dårligste låt har fått en ny kandidat. «Texas Rangers» er en barneregle fra helvete, bygget på oppstykket valsetakt, et hinsides banalt gitartema og Youngs monotone pjatting.
Melodien på verset kunne knapt vært mindre spennende, men refrenget viser at, jo da, det er mulig. Noen interessante tekststrofer anes, men den enerverende musikken distraherer helt fra det Young måtte ha å si. Heldigvis varer låten bare i 150 sekunder, hvorav ni går med til litt forsonende gitarstøy og munnspill.
Jeg vil uansett ikke råde noen til å gi denne elendigheten plass i livet sitt.
Siden «Texas Rangers» kommer halvveis ut i Youngs nye album, vil nok mange ha falt fra før de kommer så langt. «Peace Trail» er lyden av en mann som ikke har noe å bevise – og gjør det til gagns. 71-åringen har dratt med seg trommeveteran Jim Keltner og bassist Paul Bushnell i studio, jaget dem gjennom ti nye låter og sagt seg fornøyd etter noen få forsøk. Det hele låter uforberedt og famlende. Innimellom får det luntende kompet og den simple kassegitaren selskap av litt heftig elgitar og munnspillstøt, men det dekker ikke over prosjektets ambisjonsløse preg.
Med to viktige unntak er det tilsynelatende ikke gjort noen forsøk på å heve materialet ved hjelp av arrangement, produksjon eller øving.
Det skal sies at Neil Youngs hang til spontanitet har gitt oss mye god musikk. Verken klassikerne «On the Beach» og «Tonight’s the Night», eller nyere bragder som «Le Noise», ville blitt så gode uten hans vilje til å skyte fra hoften og se hva som skjer. Det stusslige med «Peace Trail» er at det skjer så lite. Keltner og Bushnell henger så vidt med, mens Young stiller med spinkle riff og forutsigbare akkorder. Når de fleste sangene er for svake til å engasjere uten foredling, blir det bare trist.
At Young selv er engasjert merkes på tekstene, som jevnt over er bedre enn musikken.
«Indian Givers» og «John Oaks» tar opp konflikten rundt den planlagte oljerørledningen i Nord-Dakota. «Show Me» slentrer innom kvinnesak, fredsarbeid og andre idealistiske bevegelser, mens «Terrorist Suicide Hang Gliders» er akkurat så ironisk harselerende som tittelen antyder. Sistesporet «My New Robot» er mer pinlig, et øyeblikksbilde av en gammel trubadur som lar frustrasjonen over en ny duppeditt gå utover lytterne.
Pussig nok er her også to skikkelige blinkskudd. Med sitt orgeltema og fine elgitarlinjer er tittelsporet fengende og relativt gjennomarbeidet. På refrenget får dessuten hovedvokalen svar av en annen stemme. Det er Young det også, men behandlet med vibrerende autotune-effekt. 24 år etter at han skremte lytterne med vocoder-vokalen på «Trans», er overdrevet elektronisk stemmebehandling en etablert popklisjé. Brukt på gamle Youngs lett spake røst tilfører det en ekstra sår inderlighet. Hør for øvrig Lambchops nydelige nye album for mer av det samme.
Denne tilnærmingen brukes også på platens høydepunkt, «My Pledge». I stedet for sang, fremføres teksten som en springende forsvarsmonolog fra en ukjent rettssak. Samtidig har Young også lagt på en bakgrunnsvokal, som et spøkelse av seg selv, med lys, elektronisk behandlet stemme. Resultatet er en mystisk stemning, hvor det ruslende kompet endelig kommer til sin rett, og den mest besnærende Young-sangen jeg kan huske fra de siste 20 år.
Hadde hele albumet fulgt i dette sporet, kunne «Peace Trail» blitt en genistrek. Det ville nok krevd hardere arbeid enn Young gidder på sine gamle dager.