Hjerteslag kom som et knyttneveslag da de debuterte for noen år siden. Bergensbandet samlet folk fra svært ulike deler av byens musikkmiljø; det var folk med bakgrunn innen punk, indie og hardcore. Lyden av deres første plate «Møhlenpris Motell» var imidlertid overraskende myk – det var rocken bandmedlemmene møttes i. Og i front sto Robbie Lie Eidevik, en påfallende eksentrisk og fengende vokalist, som styrte showet med sine fullstendig oppslukende tekster, som fragmenter fra små og store lykker og uhell.
Der «Møhlenpris Motell» var full av referanser til svenske band som Ebba Grön, føles deres nyeste album «Vannmann86» som en rockeplate med mer rot i Bruce Springsteens univers, og det amerikanske småbysamfunnets skjebner som bakteppe. I grunnen er det kanskje bergensernes liv som skildres, sang for sang, på «Vannmann86». Hver låt forteller en livshistorie, eller bruddstykker av livet til en trailersjåfør, den resignerte arbeideren på «Bygningsarbeiderblues» eller enigmaet Sonja, kjent fra «Sang til Sonja» – allerede en hit. Eidevik bringer det til live låt for låt, kanskje mest merkverdig på «Kong Oscars gate» eller «En Fiende Krysser Mine Spor», hvor hans innlevelse kjennes i hver nerve i kroppen.
Det er kanskje det som kjennetegner Hjerteslag best, denne kombinasjonen av en upolert, konfronterende lyd og vokalistens nesten overdrevne evne til å bringe sine sangtekster til live gjennom tone og stemme. «Vannmann86» opprettholder et uttrykk som er ganske «rett på sak» – det resonnerer i bakgrunnen fra undergrunnspønken. Her er store melodier uten at det er pompøst, på samme måte som noe av den beste britrocken fra nittitallet. Både musikalsk og lyrisk er det konfronterende. En andreplate som setter dype spor.