Festplassen har siden 1929 vært Bergens mest ugjestmilde åsted for fest og feiring, kun avbrutt av en kort periode på rundt 30 år som byens mest populære, midlertidige parkeringsplass. Bedre metafor for byens politiske, kulturelle og åndelige liv finnes neppe. Festplassen er summen av alle våre gode hensikter, eiendommelige kjepphester, optimistiske drømmer og egoistiske snubletråder. Bergens nyeste supergruppe har valgt seg et underlig passende bandnavn.
Bandet Festplassen består av medlemmer fra mer eller mindre uregjerlige konstellasjoner som Pogo Pops, Radiofantomene, Kong Klang, My Misspent Youth, Alzheimer/Silverspurs og Bergen Høyre. Bandet oppsto etter sigende da Roar Ruus Finsås ville gjenforene Alzheimer/Silverspurs (Tor Harald Rødseth, Martin Smith-Sivertsen) i anledning sin egen 50-årsdag, men med Viggo Krüger og Halldis Madsen som forsterkninger. Det skulle vise seg å gi mersmak.
Ikke overraskende har medlemmene funnet frem til et felles skjæringspunkt i energisk, smått nervøs åttitalls nyveiv og gatepop. Melodilinjene og progresjonene heller derimot langt mer mot moderne (les: 90-talls) britpop, særlig i versene og overgangene. Det er både noe nyutsprunget og modent i bandets uttrykk på én og samme gang; hver frasering og hvert anslag vitner om solid og variert musikalsk bagasje, samtidig som det er noe sultent og nesten uvørent i samspillet dem imellom. Festplassen er noe så uvanlig som et rått og upolert band med flere tiårs erfaring på baken, som kjenner sine sterke og svake sider.
Det er noe veldig datert over denne debuten; det er som om det bergenske 80-tallet har våknet opp fra dvale og hørt Fjorden Baby!, Razika og John Olav Nilsen & Gjengen, og funnet ut at det savnet musikken sin. Skalåtene «Nede» og «Te sjøss» jager i vei, «På trynet» og «Ansikt» flørter med mørk romantikk, «Vent» lar orgelet pumpe poptonene helt til himmels, mens «Kommunikasjonssvikt» flekker tenner med hvesende kjellerrock.
Særlig tekstene vitner om en enklere tid – på godt og vondt – hvor man ennå ikke hadde utviklet et videre musikalsk norsk popspråk. De harde konsonantene og de stive vendingene innbyr ikke akkurat til noen form for kompromisser. Vokalist Halldis Madsens intense, energiske tilstedeværelse hindrer imidlertid at det føles tilgjort; det er nesten som hun brenner opp der hun fyrer av linjer som «Det er så slitsomt å få innsikt/en malstrøm går gjennom livet ditt/og bølger som beveger oss/som en vill hest helt ute av tiden». Man må bare tro på henne, uansett hvor kunstig det ser ut på papiret.
«Kommer ned» er en hyllest til fortiden. Den vitner om at tiden virkelig kan stå stille, eller i hvert fall gå så sakte at du ikke merker det. Den understreker at man fint kan lage engasjerende låter blottet nye, spennende ideer, så lenge man kan vise til godt håndverk. Hvorfor trekke i hverken den ene eller andre retningen når man har det helt fint på stedet hvil? Festplassen er det mest bergenske bergensbandet på flere tiår, noe som sannsynligvis vil slå godt an i Bergen. Større ambisjoner har bandet åpenbart heller ikke hatt, uten at det er noe galt i det. «Kommer ned» ville vært en bergensklassiker i dag om den kom ut for rundt 20-30 år siden. Noe særlig mer enn det trenger du egentlig ikke å vite.