Verdens største rockeband stjal som ravner, se bare på The Beatles, The Rolling Stones og Led Zeppelin. Det står ikke bedre til her på berget, Backstreet Girls, Turboneger og Gluecifer stjal sine fineste triks og riff fra andre musikere. Men vet du hva? Det er helt greit. Alle rockeriff er spilt, alle akkordprogresjoner er skrevet, alt som er verdt å si om sex, drugs og rock’n’roll er sannsynligvis sagt. Nå handler det i enda større grad enn før om sjel, hjerte og inderlighet, noe Junk Machine mestrer.
Det bergensbaserte tospannet Daniel Thornhill og Jonas Skarmark gir flat pedal med sin seig, bluesbasert skamløshet. Junk Machine er tilbakelent rock laget for folk som bruker solbriller etter mørkets frembrudd. Fuzzgitaren er dyp og varm, rytmene er eggende og lekne og vokalen er kledelig desperat. Selvhøytidelig er det derimot ikke, «Inner Child Labour» er avvæpnende lavterskelrock som vet hvordan musikalske floskler kan gjøres om til noe underholdende og engasjerende, der den ruller seg i 60-talls psykedelisk garasjerock og rhythm and blues.
Lydbildet er så rufsete og massivt at det blir sjarmerende desorienterende. Denne lekenheten, paret med en utsøkt sans for oppløftende melodilinjer gjør at Junk Machine bør kunne pirre alle med sans for smarte retrorockere som The White Stripes, Ty Segall, The Jim Jones Revue og Dorothy.
«Inner Child Labour» gjør ikke noe du ikke har hørt mange ganger før, men det gjør det en god del bedre. Hva mer kan du egentlig kreve av klassisk rock’n’roll?