«Jeg var en radio stilt inn mellom to kanaler. Jeg var en islagd fjord.» Slik låter det når Frode Grytten allierer seg med «distriktsmelankolikerne» i Hotel Sundal, duoen bestående av stordabu Torgeir Kismul Matre og Christian Bjølseth fra, eh, Oslo. Men i den store sammenhengen er vel Oslo en ganske provinsiell by.
Du har kanskje hørt deres «Eg køyrer ikkje bil», som det siste året har fått litt spilletid på P1 og P2. En underfundig utenforskapsmeditasjon i det vi etter hvert kan kalle Tønes-tradisjonen, men med en oppspilt banjo og noen håpefulle linjer («eg har eit tre eg må så») som gjør at det aldri blir direkte vemodig. Til det har duoen et litt for edruelig blikk på fortidens «idyll», de er ingen nostalgikere.
De nye sangene «Kolonne» og «Odda» fortsetter i samme spor. Sorgmuntre hyllester til kommunale svømmebasseng, bibliotek, fergeleier, hjørnesteinsbedrifter og alt annet som pleide å kjennetegne norske industribygder («Fabrikken er lagt ned. Ingen unger som ler. For ein stemning å lodda. Nedlagt ungdomshus i Odda»), men som nå er på retur.
Mest treffsikker er feiringen av det særnorske fenomenet kolonnekjøring, som blir stående som en metafor for samhold og dugnadsånd i en tid der nordavinden blåser fra høyre.
Eller som Frode Grytten innleder et av numrene, i en vri på George Harrisons «Taxman» («If you take a walk, I'll tax your feet»): «La dette vere klart: Vi privatiserer ikkje alt mulig. Vi privatiserer berre skulen din, og handa di, og vegane dine, og bestemor di, og tennene dine. Og vi har berre vurdert å privatisere hjartet ditt.»
Og videre, i noe som åpner Hotel Sundals tekstunivers fra et, tja, snowdensk perspektiv: «Vi avlyttar ikkje alle samtaler. (…). Vi er berre genuint opptatt av di velferd, din kvardag, og korleis du har det eigentlig.»
Frode Grytten og Hotel Sundal åpner Litteratursymposiet i Odda 12. oktober.