Stein Torleif Bjella er en unik stemme i norsk musikk. Få kan som han meisle ut tekster som holder seg så fokusert og opplyst til en tematikk, med et språk som preges av både lyrisk overskudd og enorm fortellerevne.
«Du tok feil» er en milepæl av en førstesang, om han som kunne si enig i alt hun sa, «Enig at det sikkert bles hardt på toppen/enig at inneliv øydelegg kroppen», bortsett fra dette ene, «Du tok berre feil ein gong/du ville ikkje ha meg når e kom». Med det er jeg-perspektivet på platen etablert, dette er ordene fra mannen som ikke har mistet troen på kjærligheten, men som tviler på at den kan vare.
«Kjærleiken er jo ingen spøk/korkje her ell i tettbygde strøk» syng han i «Alt rundt er det samma», også det en sang som er blant Bjellas aller beste. Befriende nok er denne kjærlighetshungrige bygdemannen ikke en bitter og melankolsk type. Akkurat det er kanskje Bjellas fremste kvalitet, i hans blues er det mye savn og underliggende engstelse, men ingen selvmedlidenhet. Det er langt fra popens tenåringssnufs til Bjellas voksne aksept: «Det her er karriera mi/det er det einaste e kan/og vera fyrsteelskar ei tid/og seta gamle hus i stand» («Etableringsfasen kan vera lang»).
Den sosiale roen forstyrres av en bekymring for naturen, både i «Blomen» («På tide å feste augu/på det som røre seg her») og i «To måna utan regn» («Lite er like ille/som når fuglan/bi stille/det må og det ska/ende opp med/å gå bra»). Og det er på dette planet platen slutter, i «Utover Øvre-Ål», der artisten oppsummerer: «Berre for å forklare/mitt namn er Bjella/e lev godt her/åleine ved Langfjella/e jobba med planin/og drikk min solbærvin/og kjem i ekstra strøk/nå e fær besøk».