I høyeste grad full klaff da The Well sørget for virkelig stadionstemning blant de mer enn 800 fremmøtte på Røkeriet, USF fredag. Ikke bare satt de ny publikumsrekord på hjemmebane, men vokalist Fredrik fikk også servert bursdagssangen som allsang fra en fullsatt sal.
Nå er ikke bandet noen nykommere i den bergenske rockeverden, selv om det helt store gjennombruddet ennå lar vente på seg. De har spilt i Oslo Spektrum, riktignok bare som oppvarmingsband, hatt showcase i England og solgt ut Kvarteret et par ganger det siste året. Men strengt tatt befinner fansen seg foreløpig i all hovedsak innenfor den bergenske bygrensen, og ikke minst på Hylkje i Åsane der de har sitt opphav.
Denne gjengen består nemlig i stor grad av brødre og fettere. Vokalist Fredrik Bertheussen Brurås og trommis Terje er brødre. Det samme er fetter Olav Vandvik Brurås bak tangentene og bassist Andreas. Gitarist Ole-Kristian Minde Nese er riktignok ikke i slekt, men nabo av de førstnevnte.
Debutalbumet lar vente på seg, men et par låter på Spotify og Tidal er det blitt. The Well kan riktignok ikke måle seg de store gutta fra Fana i antall treff. Men noen hundre tusen avspillinger av sine to singler lar seg absolutt høre, og er et tydelig bevis på at de har truffet et publikum.
La oss likevel med en gang slå fast at The Well ikke nødvendigvis vil gjøre noen stor furore hos forståsegpåerne. Til det blir de litt for lite originale og nyskapende. Uten at de nødvendigvis kan karakteriseres som noen direkte kopier. Men likandes er de så absolutt. For ikke å snakke om hvilken appell de har hos publikum denne kvelden. Storparten av salen kunne tekstene både på «Sierra» og «Separate Ways», bandets to utgivelser, og var høyeste grad med når de ble bedt om å hoppe eller veive med armene.
Musikalsk kan de til tider minne om Coldplay. At de også evner å skrive gode poplåter med høy allsangfaktor i refrengene og klarer å fremføre dem, er heller ikke noen ulempe. Noen litteraturpris for tekstene kan de nok ikke forvente, uten at dermed blir plagsomt platt.
Skulle en dømme etter skrikingen hos deler av publikum til tider, kunne det nesten vært et boyband som sto på scenen denne kvelden. Men bortsett fra vokalist Fredrik som den naturlige frontfigur, fremstår de fire andre merkelig anonyme. Rent nerdete og merkverdig streite. Men samspilte er de og absolutt dyktige musikere. Fikse arrangementer og detaljer, men uten at noen av dem får plass til å briljere.
For uten forkleinelse for resten av familiedynastiet er det nemlig Fredrik som i all hovedsak står for kommunikasjonen med salen. Visst er det publikumsfrieri i bøtter og spann. Ikke minst da han mot slutten kaster seg ut fra scenen, og liggende på rygg lar seg bære på publikums armer gjennom halve salen. Uten at han bommer på en eneste tone.