Historien om Selma fra VU og nissene i Snøfall er kanskje ikke overvettes original. Men tilsatt de riktige dosene hjertevarme, idyll, konflikt og skumlerier, er dette blitt en velfungerende eventyrblanding.
Mye av sjarmen sørger 11 år gamle Siri Skjeggedal for i hovedrollen som Selma. Her er det bare å ønske et nytt norsk naturtalent velkommen. Med nyansert spill og en voldsom tilstedeværelse makter hun å uttrykke alt som bor av sammensatte følelser i den foreldreløse jenten.
Selmas mor og far døde i en ulykke da hun var tre år gammel. I påvente av en fosterfamilie ble hun og hunden Casper plassert hos nabodamen Ruth (Kjersti Elvik).
Så gikk årene, selv om verken Ruth eller Selma kan sies å være spesielt fornøyd med situasjonen. Ruth er et strengt petimeter. Selma savner en familie, og er dessuten et ensomt og litt annerledes barn. I hvert fall til blokken hun bor i får ny vaktmester, Kjell (Håvard Lilleheie). For han har en sønn, Håkon – fabelaktig spilt av Even Aakre. Og veslevoksne, snodige Håkon er på sitt vis også litt annerledes.
Skildringen av Ruth har fått en del fosterforeldre til å reagere. Det kan jeg for så vidt forstå. Men både Ruth og Selmas tilværelse i VU (Verden Utenfor) skildres på en måte som gir klare signaler om at dette er langt fra realisme. Tydelige og forseggjorte grep, særlig med kostymer og produksjonsdesign, forteller at VU er et karikert, litterært univers. Fargepaletten i VU kunne vært hentet fra den svenske filmskaperens Roy Andersons fargeskrin, gråblå og kjølig som den er, spilt ut på en bakgrunn av strenge, stiliserte fasader og interiør. Unntakene er det rotete antikvariatet som Ruth arver og som skal by på overraskelser, og Selma selv, som skiller seg ut med rød paraply og genser, og flokete hår.
Klærne Ruth går med bæres knapt av noen voksne i dag, det står en dåm av fortid rundt henne. Det tar heller ikke lang tid før vi skjønner at hun slett ikke er slem, bare en ensom og på bunnen usikker dame som har mistet kontakten med sitt barnlige jeg og som kompenserer med å prøve å ha full kontroll.
Dessuten; bare fem minutter inn i første episode tas vi med til den eventyrlige nissebyen Snøfall, og idet episoden toner ut, skjønner vi at Selma tilhører nisseverdenen.
Med sine små, mørke trehus og varmt opplyste vinduer utgjør Snøfall en livlig kontrast til den strenge blokkbebyggelsen i VU. Her snakker vi skikkelig landsbyidyll med småskalaproduksjon av det meste, og der det vrimler av nissebarn med vakre navn som Pil, Tindre og Dunkel. Og rundt dem: blide, varme voksne. Fremfor alt julenissen selv – Julius, spilt med pondus og humør av Trond Høvik. Men også i dette universet av varme og lek, magi og fantasi, fins det noen som skiller seg ut. Og ikke alle er like snille. Det gjelder særlig julenissens sekretær, Ole Winter, en fint tegnet figur som Vidar Magnussen utstyrer med så vel mørke som komiske valører.
Manusforfatterne har åpenbart latt seg inspirere av kjente eventyr og fantasyfortellinger. Litt Narnia, litt Astrid Lindgren, og det fungerer helt fint. Også her finnes møbler, om ikke klesskap, som åpner opp for en annen verden. Også i evigmørke, snødekte Snøfall finnes det en lys og sommerlig tilværelse utenfor porten, med eplehager, enger og en elv, pluss en mørk og farlig skog der onde krefter skjuler seg, farlige nok til å sette hele tilværelsen i Snøfall i fare. Og dermed hele julen.
Ikke alle de drøyt 20 minutter lange episodene byr på like mye spenning, litt fyllstoff må det bli i en serie som aldersmessig skal favne ganske vidt og strekke seg over 24. episoder. Men basert på tolv episoder fremstår helheten som et solid laget, velspilt og godt fortalt juleeventyr som også voksne kan la seg fenge av. Og bra er det, for innimellom blir det såpass skummelt at i hvert fall de minste nok kan trenge en armkrok å krype inn i.
Sørg dessuten for å ha nybakte hveteboller på lur, dere kommer til å bli skikkelig sultne på akkurat det.