Arti er Bergens eldste indiske restaurant. Kjøkkensjef og eier Hira Singh Negi åpnet restauranten allerede i 1991. De siste årene har familierestauranten ligget i den litt bortgjemte delen av Kong Oscars gate.
Denne kvelden er brosteinen våt og mørk. Inne i restauranten er det åpent og lyst. Veggene er hvite og lokalet stort nok til at det føles tomt. De lilla dukene er pyntet med levende blomster som henger med hodet. Men servitøren er oppmerksom, smilende og raskt på plass med menyene.
Den indiske matkulturen er veldig rik på brødtyper. Derfor er det et mysterium for meg hvorfor indiske restauranter i Norge nesten utelukkende tilbyr nan. Chapati er hverdagsbrødet som brukes mest. Andre brødtyper er palappam, puri, tandoori roti og paratha. Det finnes mange gode alternativer å velge i. Men når det er sagt, så lager Arti skikkelig gode nanbrød. Det virker som de er stekt i ekte tandoor. De er sprø på undersiden og myke oppå. Overflaten glinser av smør.
I India serveres ofte pakora før maten. Pakora er små biter av grønnsaker eller kjøtt som dyppes i en saus av linsemel, før de frityrstekes. Pakora serveres ofte som snacks, eller som tilbehør til ettermiddagsteen. Så, etter ekte indisk tradisjon, begynner vi måltidet med å dele en tallerken «mix pakora». Ifølge menyen består retten av en samosa, en kylling pakora og en vegetarpakora. Det vi får servert er noe annet.
Midt på fatet ligger en stusslig liten salat av isbergsalat, paprika og sitron. Rundt ligger en kyllingbit, en vegetar pakora og en kyllingbit til. Kyllingbitene smaker godt, men de er ikke sprø. Dessuten skulle det jo vært en samosa her, skulle det ikke?
– Vi er tom for samosa, forteller servitøren da vi etterlyser samosaen.
Det burde vi ha fått beskjed om da vi bestilte retten.
Jeg drikker veldig sjelden vin til indisk mat. Mange indiske matretter har så mye smak i seg at vinen mister sin særegenhet. Dermed velger jeg ofte å drikke vann, eller noe søtt som mangojuice. Mangojuice har de ikke her, men vinen vi får anbefalt er et godt alternativ. Passion has red lips fra australske Some Young Punks er søt, og har samtidig en leskende syrlighet som kler den kryddersterke maten.
– Har du smakt denne før? Garlic Chicken. Den er veldig god. Det er min favoritt, forteller servitøren.
Kyllingretten som er marinert med både koriander og spisskummen, høres veldig fristende ut. Vi bestiller den, sammen med gryten lam karahi av tomat og kashmiri chili, og en palak paneer. Palak paneer er en type indisk ost som serveres i spinat.
I India er det to ting jeg aldri får gjennomslag for. Det ene er mål på klær. Uansett hvilke størrelser jeg ber om, får jeg alltid én størrelse større. Det andre er styrkegraden på mat. Er du ikke indisk, tror de ikke du tåler sterk mat. Slik er det ikke på Arti. Her får du det som du vil. Men de tar en liten sjekk først.
– Madras styrke er ganske sterkt. Er du sikker på at du vil ha det? Smak på denne sausen. Er den ok, er det greit. Ok?
Ok, nikker jeg tilbake, selv om jeg kjenner det er i grenseland.
Svetten renner og den kjølende yoghurtdressingen forsvinner i en fart. Det er godt og sterkt, på én gang. Lammegryten inntas med tårer i øynene og et smil om munnen. Sausen er søt og veldig fyldig. Men paneeren kan ikke spises. Osten er hard som et innskrumpet viskelær. Sausene til kyllingen har for lite tekstur og variasjon. Hvor er bitene av grønnsaker?
Den skuffende opplevelsen strekker seg dessverre videre over på dessertene også. For retten halwa, desserten av gulrot med kardemomme, mangler sødme og fylde for å sette skikkelig strek for måltidet. Den andre desserten, gulab jamun, lages ikke på huset. Den bestiller restauranten fra Oslo. Og mer er det ikke på dessertmenyen.
Arti byr på billig indisk mat, men kvaliteten på maten spriker mellom veldig god og helt uspiselig.