I andre etasje i Bryggen 29 ligger Enhjørningen Fiskerestaurant. Her har de servert sjømat siden 1983. Navnet Enhjørningen – som minner mer om fabeldyr enn fisk og sjømat – kan spores tilbake til rundt 1260 da Enhjørningsgården hadde tyske eiere. På denne tiden var enhjørningen et symbol som ofte prydet bygg og våpenskjold. Fabeldyret viste blant annet til høy sosial status, styrke og mot.
Inne i spisestuen sitter sporene fra den hanseatiske tiden spikret i veggene. Gulvet er skakt. Veggene er skakke. Og det sjarmerende lokalet er fylt med antikke møbler og malerier.
Ifølge servitøren blåser det tvers gjennom de gamle vinduene.
– Du kan nesten føre hånden tvers igjennom, humrer han.
På en kald dag som dette merkes det. En eldre dame på andre siden av rommet har kastet skoene og plantet føttene godt oppå panelovnen. Til tross for den tradisjonelle rammen, er det ikke stivere her enn at man kan gjøre nettopp det; føle seg som hjemme.
Spisekartet er kort og tradisjonelt med klassiske fiskeretter som rakørret med rødbeter og flatbrød, gravet laks, fiskesuppe og bacalao. Du kan bestille rettene enkeltvis eller velge menyene på tre eller fire retter. For å få prøvd mest mulig fra menyen velger vi en 4-rettes meny, av løyrom, blåskjellsuppe, breiflabb og sorbet, og noen enkle retter.
Det viser seg å være et godt valg. For selv om den faste menyen er et godt kjøp med tanke på pris, finnes det andre smaksopplevelser du ikke vil gå glipp av. Som for eksempel spesialiteten carpaccio av hval.
Tynne biter av røkt hvalskinke serveres som en fargerik og variert salat med pisket rømme, bringebærsaus, rødløk, finhakket persille, ost, nøtter og ertespirer. Denne retten har mange ingredienser den fint klarer å balansere, uten at de drukner hvalen. Jeg skjønner godt at denne retten er populær.
Forretten på den faste menyen er løyrom, Nordens kaviar. Rogn fra lagesild er en dyr råvare, men som regel er det verdt hver eneste krone. De knalloransje fiskeeggene er så finkornet at det nesten ikke knaser når du spiser dem. Smaken er frisk, salt og nesten metallisk. Sammen med rødløk og rømme er dette en klassisk og luksuriøs åpning på kvelden, som kun holdes tilbake av den visuelle presentasjonen. De smørdynkede toast-skivene ser ut som ferdig oppskåret loff og ertespirene, som er lagt på som pynt, ødelegger for den rene smaksopplevelsen.
Mens vi venter på hovedrettene, benytter jeg anledningen til å finne toalettene. Det blir en kald opplevelse. Du må nemlig ut i den kalde vinterluften og inn på andre siden av gangen. Det er iskaldt der inne. Både når det gjelder temperatur og innredning. Her er det ikke gjort mye for å få det hyggelig.
Trygt inne igjen i varmen er hovedrettene av torsk og breiflabb like om hjørnet. Torsken er bakt og pepret. Den serveres med tykke baconbiter, en hvit bechamelsaus, gulrøtter og smeltet smør. Mye smør. Dette er en feit og god hverdagsrett. Breiflabben er mer raffinert og kommer med beter, sopp, rødvinssaus og hele gulrøtter. Det knirker sjarmerende i bordet mellom hver bit.
I glasset følger en mineralsk og moden Chablis fra Jean Collet som treffer begge fiskene. Vinene som plukkes til maten er klassiske valg, fornuftig priset mellom 95 og 115 kr.
Av dessertene er det spesielt én som utmerker seg. Kraftkar. Blåmuggosten fra Tingvoll ble i 2016 kåret til verdens beste ost. Og hos Enhjørningen serveres den i tykke skiver, med honning, pepperkaker, grove knekkebrød og noen dråper mørk sjokolade. Det er svært godt, og en langt bedre avslutning enn kulene med sorbet på den fastsatte menyen. Pasjonsfruktsorbeten er laget med konsentrert appelsinjuice og smaker altfor søtt.
Selv om det er noen småting som trekker opplevelsen ned, som at samme garnityr brukes på for mange av rettene og at det knaser litt i blåskjellene, er helhetsinntrykket av kvaliteten på råvarene og servicen svært godt.
Enhjørningen byr på et fabelaktig måltid.