Det er mørkt og vått på de ujevne brosteinene nedover smuget mot inngangen til Altona. Vinbaren holder til i kjelleren til Augustin Hotel.
Her inne har folk sjanglet i gledesrus siden begynnelsen av 1600-tallet. Det er lavt under taket med intime sittegrupper i de snirklete gangene. Det perfekte stedet for å gjemme seg bort med et stort glass heftig rødvin. Og skulle sulten melde seg, så er det noen matretter som er verd å få med seg – men ikke alle.
Altona er en del av hotellet som har vært eid av familien Smørås siden 1919. At det er de som eier stedet kan man nesten se, for Ragnhild Smørås har et øye – og et hjerte – for kunst. Bardisken er et staselig eksempel. Den massive steinbaren er støpt inn i rommet av kunstneren Kjetil Berge. «Bekjennelser bar» er navnet på kunstverket. Med tanke på hvor mange glass vin som er blitt servert her, kan jeg tenke meg at disken har hørt sin andel bekjennelser. Her tilbys det over 1300 viner, fra en kjeller med mer enn 6000 flasker.
I sommer fikk Altona sin åttende utmerkelse i Wine Spectator, verdens mest leste vinmagasin. Det er den eneste restauranten i Bergen med en plassering i guiden over verdens beste restauranter for vin.
Inne i restauranten er flere av de historiske detaljene bevart. Det er bjelker i taket og veggene er av kalk. Skifergulvet er originalt. Restaurantavdelingen består kun av et enkelt avlangt rom, som gir servitørene god kontroll over serveringen. Servicen er rask og tilstedeværende gjennom hele kvelden.
Måltidet åpnes med en saftig focaccia med oregano og havsalt, og tilbudet om en aperitiff før maten. En Franciacorta, musserende fra Nord-Italia, er en mild og frisk begynnelse, og en forsmak på de veloverveide vinanbefalingene vi har i vente.
Det finnes kun to forretter på menyen: skalldyrsuppe med blåskjell og en ostetallerken med norske oster.
Skalldyrsuppen er dyp og tykk, med lite variasjon i konsistensen. Retten består kun av selve suppen, dill-olje, noen blåskjell og et par ertespirer. Den mangler noe knasende som krutonger, eller en syrlig kontrast i smakene.
Også ostetallerkenen er skuffende lite spenstig i smakene. Chèvren fra Haukeli er den samme osten som jeg kjøper på Rema 1000. Det synes jeg er et skuffende valg som akkompagnement til en egenprodusert honning. Brien fra Ostegården på Krokeide er heller ikke noen smakseksplosjon, men får hjelp fra den kreative chiligeleen. Santa Kristina-skinken og fenalåret gir variasjon i fatet. Retten egner seg best med et glass vin, eller etter hovedretten.
De samme ertespirene som lå på toppen av skalldyrsuppen, finnes også på ostetallerkenen, på andebrystet, og på dåhjorten. Med andre ord er de ikke der for smaken sin skyld, men som pynt. Men ettersom de ikke er helt ferske, fungerer de dessverre dårlig som det også.
Andebrystet er saftig og får følge av en smørfylt appelsinsaus med hint av nellik. Sellerirotpureen er perfekt bløt, mens en tørr potet à la forestière blir liggende igjen for seg selv. Retten er komplett uten.
Dåhjorten har en mild leveraktig smak som forsterkes av soppen. Det er potetpureen som dominerer retten.
Vinene som er plukket ut til maten, en Barolo fra 2010 laget av Pira Luigi og et glass Pinot Noir, Le Clou 2011, fra Prieuré Roch, er nydelig anbefalinger. Coravin er et instrument som gir mulighet til å hente ut et glass vin fra en flaske uten å slippe til luft. At Altona har en slik en gir dem mulighet til å tilby enormt vinutvalg på glass.
Første gang vi forsøkte å bestille bord på Altona ble bestillingen vår rotet bort, og vi fikk ikke plass i restauranten likevel. Det beklager de når vi vender tilbake.
Med hvite duker, tøyservietter og stearinlys er det romantisk og koselig i de lune kjellerlokalene til Altona. Her får du kunnskapsrik service og et enormt vinutvalg. Men du kan fint stå over forrettene, for de står ikke i stil med verken vinene eller hovedrettene.
Amanda Bahl jobbet for Augustin hotell i perioden 2007-2009.