Ingen tvil om at Highasakite er landets mest populære band for tiden. Det er på ingen måte noen dårlig konsert bandet leverer i Røkeriet på USF fredag kveld. Likevel ikke helt på høyde med avslutningskonserten på sommerens Bergenfest – uten at det er helt lett å sette fingeren på årsaken.
De siste par årene har Highasakite satt rekorder på VG-lista med blant annet nesten to og et halvt år på listene for sitt forrige album «Silent Treatment». To utsolgte konserter på rad denne helgen – lørdagens ekstrakonsert er selvfølgelig også fullsatt – sier litt om den posisjonen bandet har her til lands. For på sin vei til Bergen har de samlet utsolgte hus over hele landet i høst. Om et par uker er Highasakite også klare for Nobelkonserten, sammen med Sting og Norges andre megastjerner Marcus og Martinus.
Bandet begynner, som i sommer på Bergenfest, med «My Name Is Liar», etterfulgt av «My Mind Is A Bad Neigbourhood». To låter fra årets album «Camp Echo» som har hatt klippekort på VG-lista siden utgivelsen. Helt grei respons, men langt fra noen ekstatisk velkomst til tross for fullsatt sal.
Men Highasakite kan sitt fag. Ingen tvil om det. Fem velutdannede jazzmusikere som behersker det musikalske håndverket til fingerspissene. Det fungerer utmerket på plate, men for en fullsatt sal i Røkeriet blir det ofte litt for distansert og kjølig til å skape den helt elleville begeistringen. Flere ganger, spesielt under første halvpart av kvelden, blir det det svært merkbart at mange er like opptatt av å føre en samtale med sidemannen som å lytte til musikken.
Nå er det til og med noen som hysjer på sidemannen.
Så skal det også innrømmes at langt fra alt materialet er like tilgjengelig i liveformat. Kompliserte rytmemønstre og et lite berg av synther på scenen. Slikt skaper en kjølig distanse mellom scene og sal. Frontfigur og vokalist Ingrid Helene Håvik synger som en gud, og smådanser dann og vann, men den verbale kommunikasjonen med publikum er svært begrenset. Så mye mer enn at bandet har gledet seg til å komme til Bergen og at hun synes at det er kult å være her, sier hun ikke.
Men det kommer seg etter hvert. «Someone who’ll Get It» får litt liv i publikum, og til og med en antydning til allsang. En nydelig versjon av Bon Ivers «Heavenly Father» sørger for at folk etter hvert begynner å spisse ørene. «God Don’t Leave Me» begynner sakralt og vakkert med enkelt piano og sang, og ender som en storslått og pompøs salme med perfekte vokalharmonier. Nå er det til og med noen som hysjer på sidemannen.
Mot slutten våkner imidlertid salen til liv. Så er det også hitmaterialet som kommer. «Golden Ticket», «Since Last Wednesday» og ekstranumrene «Keep That Letter Safe» og “Lover, Where Do You Live?” er sangene som har sørget for at Highasakite samler nesten to og et halvt tusen tilhørere på USF denne helgen. Og som sørger for at bandet etterlater et godt inntrykk – den noe spake åpningen til tross.